søndag 2. august 2009

Om hvorfor androider drømmer, og roboter ikke gjør det

I science fiction finnes det mange ulike begreper for å beskrive menneskemaskinen. Men er det egentlig noen forskjell på en robot, en androide og en kyborg? Jeg vil si, ja. Her dreier det seg om noe så vesentlig som ulike syn på mennesket – og for så vidt også maskinen.

Spørsmålet om menneskets forhold til maskinen er like gammelt som de første heisekranene. For kran er faktisk den bokstavelige betydningen av det oldgreske ordet mekhané som har gitt oss både mekanisk og maskin. Men ordet fikk også snart en overført betydning og ble benyttet om ulike former for bedrag , sluhet og renkespill.

De første maskinene var kraner som ble benyttet i teateret og løfteanordninger benyttet i krig. Interessant nok merker vi oss at maskinen, alt fra dens begynnelse, inntok de rommene den ennå har i vår bevissthet; på den ene siden teaterets lekene verden, på den andre siden krigens dystre skueplass. Maskinen er både venn og fiende, og stimulerer både til lyst og frykt.

Dette bildet har selvsagt vært med på å prege den mest ambivalente maskinen av dem alle, nemlig menneskemaskinen; en gestalt som ennå i det store og hele befinner seg i fiksjonens verden.

Men noen av de første menneskemaskinene, androidene, var i sin begynnelse virkelige nok. Ordet androide som er satt sammen av de greske ordene andros (menneske) og eidos (bilde/form) betegnet alt fra renessansen av en bestemt type automatiske dukker, som utsmykket forseggjorte urverk. Senere ble disse dukkene laget for sin egen skyld. Den mest berømte androiden var dog ikke et menneske, men en and. Den ble laget av instrumentmaker Jacques de Vaucanson. Anden utmerket seg med at den ved siden av å rappe, vifte med vingene og dreie på hodet, kunne fordøye sin egen mat. Sjekk ut anda på Wikipedia.

Senere har androidene flyttet inn i bøkene, og de vi treffer i science fiction litteraturen er noe helt annet en dukker. Men et trekk har de beholdt. Utsprunget som de har fra leken og estetikkens verden er den knyttet til de vakreste sidene ved mennesket. Og kanskje er det derfor de mange ganger fremstår som mer menneskelige enn oss, som for eksempel i Philip K. Dicks kultklassiker: Do Androids Dream of Electric Sheep; en bok som Ridley Scott filmatiserte som Blade Runner. I boka og filmen er det androidene som står for en moralsk søken i en ellers forvitret og korrupt verden. ”Directors cut”-utgaven av filmen avsluttes sågar med bilder av en androide i en slags kristuspositur.

Men selv om androiden historisk går lenger tilbake enn roboten, er det roboten folk først og fremst forbinder med science fiction. Ordet robot ble introdusert av den tsjekkisk forfatteren Carel Kapeck, og betyr kort og godt arbeider. Roboten hører altså til i arbeidets og alvorets verden. Den defineres ofte som noe som er forskjellig fra mennesket, og er som det noe truende, og kan være en potensiell rival. Kanskje er det derfor mange forfattere har hatt behov for å lage egne lover og regler for roboter, som for eksempel Isaac Asimovs tre berømte Laws of Robotics.

Mens man i roboten mest ser maskinen og i androiden mest mennesket, har disse to aspektene ved menneskemaskinen smeltet sammen til ett i kyborgen. Kyborg er science fiction litteraturens forkortelse for ”kybernetiske organismer”. Altså er det snakk om noe som styres både av organiske og tekniske prosesser. Det gir ikke mening å spørre om kyborgen er en maskin eller et menneske, for her er begge deler sammenflettet til en ny form for eksistens.

Vil du lese mer om de forskjellige typene menneskemaskiner anbefales, foruten boka til Dick, Asimovs I, robot og William Gibsons Matrix-triologi.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Artig å lese. Men har du noe lenke til et bilde av denne anda?

Dadi34

Kronos sa...

La Canard Digérateur har selvsagt fått sin rettmessige plass i Wikipedia. Legger inn en link i teksten over.