lørdag 26. september 2009

Burlesk salat

Sier man ordet satire tenker mange på noe morsomt, enten det er en film eller en bok eller noe annet. Andre tenker på noe som er skarpt i kantene og krast. Atter andre tenker seg noe mørkt og dystert. Og alle har rett. Men mange er kanskje ikke klar over at satiren har en lang historie. Allerede de gamle romerne skrev satirer, ja de hevdet sågar at de fant opp formen.

Ordet satire er latin og betyr faktisk ”blandet salat”. Et pussig navn på en litterær sjanger kanskje. Men egentlig gir det ganske god mening. For de romerske satirene ble skrevet på en tid hvor folk var ganske nøye med formene – også når de skrev. En ode skrev man sånn, og et epos skrev man slik. Det var regler for diktenes oppbygning og hva slags verseføtter man brukte. I satiren derimot var det vanlig å blande verseformene fritt, og de dristigste blandet sågar vers og prosa til en herlig litterær salat.

Ikke bare i formen var satiren løssluppen. Satirene til Horats, Juvenal og Petronius, renner over av fråtsing og kjønnslig omgang, og er noen av de beste kilden vi har til virkelige romerske orgier. Men først og fremst er disse satirene fulle av sleivspark og nådeløst presise stikk i de fleste retninger.

Der har vi altså satiren: Løssluppen, morsom, og nådeløst kritisk. Sånn har den vært til alle tider.

Opp gjennom historien har satiren også mer og mer blitt forbundet med en bestemt type humor, nemlig den sorte. En av de aller mest kjente satirikerne levde i England på 16- og 1700-tallet. Det var den halvgale, misantropen Jonathan Swift, mannen bak Gullivers reiser, en bok som når den ikke redigeres til barnebok og kuttes til halvparten, syder av sure sarkasmer og bitre utfall. Men all gallen serveres i skjønn forening med en underfundig og ofte befriende humor. Likevel er kanskje ikke Gullivers reiser Swifts beskeste satire. I en liten pamflett han kalte A Modest Proposal, tok han i sin tid til ordet for å løse den Irske hungerkrisen ved at folk spiste sine egen babyer. Noe som ville løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Pamfletten var selvsagt ironisk og ment som et angrep på forfattere av denne typen pamfletter, som på Swifts tid overøste verden med snusfornuftige og komplett idiotiske forslag om alt mulig.

Vi som lever i dag fikk oppleve en aldri så liten satirisk blomsting rett før hundreårsskiftet i filmer som Fight-club og the Truman Show. Og i litteraturen nådde satiren sitt mest makabre høydepunkt siden Swift med Brett Easton Ellis’ American Psycho.

fredag 11. september 2009

Biblioteket i Babel

Angående metafysikerne på i Tlön, skriver den Argentinske kortprosamesteren Jorge Luis Borges at: ”De søker verken sannhet eller sannsynlighet; de søker forbauselse. De tror at metafysikken er en gren av den fantastiske litteraturen.”

For å forstå dette utsagnet må vi forstå planeten Tlön, og på dette emnet finnes det bare en autorisert ekspert, nemlig Borges selv, mannen som diktet opp Tlön, og gjorde kloden så levende at han bare trengte ti sider på å beskrive ”dens arkitektur og strider, med dens mytologis terror og språks opprør, dens keisere og sjøer, dens mineraler og fugler og fisker, dens algebra og ildebranner, dens teologiske og metafysiske kontroverser.”

Tlön er en verden der bare det indre livet eksisterer. Her har alle sin egen sannhet, og ytre objekter er det enhver vil at det skal være.

I en slik verden er det meningsløst selv for en filosof å søke sannheten, og forbauselsen, sjokkeffekten har overtatt som tanken, samtalen, diskursens vesentlige virkemiddel og endemål.

Dette kan nesten virke som en skrekkversjon av livet på verdensveven.

Borges, som alene er grunn nok til å ikke ta nobelprisen i litteratur helt på alvor, da han aldri mottok den, levde lenge før vår internettverden. Da han døde i 1986 var det ennå tre år til Tim Berners-Lee skulle komme på ideen til World Wide Web. Likevel kan det virke som om flere av Borges kortprosatekster kommenterer internetts uendelighet av ord og meninger.

Mest slående er det i Biblioteket i Babel.

Biblioteket er uendelig stort. Det innholder alle mulige kombinasjoner av bokstavene i det latinske alfabetet, samt mellomrom og vanlige ortografiske tegn. Disse forekommer i alle tekstlengder. Så for hver meningsfulle setning finnes det en enorm mengde kakafonier, verbale tåpeligheter og unøyaktigheter.

Det finnes naturligvis en katalog over denne uendeligheten av tekster, men også forfalskede kataloger og kataloger som er nesten helt like den første katalogen, med bare et koma forandret osv. i det uendelige. Det samme gjelder naturligvis bøkene. I biblioteket er det tekster fullstendig uten mening, men også en sjelden gang en nesten fullkommen tekst.

Det er som en virkeliggjørelse av noe biologen T. H. Huxley, forfatteren Aldous Huxleys bestefar, en gang sa: ”Gir du et uendelig antall apekatter en skrivemaskin vil en av dem nødvendigvis på ett eller annet tidspunkt skrive et mesterverk.”

På ett eller annet tidspunkt i dette bibliotekets historie går det opp for bibliotekarene at siden biblioteket må innholde enhver bok, så må det nødvendigvis også finnes en endelige tekst, en rettferdiggjøring, en begrunnelse for et hvert menneskes handlinger i hele universet.

Det oppstår også et håp om at man kan finne en klargjøring av menneskehetens dypeste mysterier og av biblioteket og tidens opphav.

For å finne denne teksten utnevnes egne søkere. Det blir foreslått flere mulige fremgangsmåter for bokjakten. En er slik: Finn en bok A som forteller hvor denne bøkenes bok står. For å finne bok A, finn en bok B som forteller hvor bok A står – og så videre i det uendelige.

Det blir en ørkenvandring i et ustanselig sammensurium av tekster. Søkerne som leter etter den endelige teksten trøttes ut, de blir desillusjonerte og melankolske. Denne melankolien sprer seg til hele biblioteket og selvmord og brå død forekommer stadig oftere. Antallet bibliotekarer synker. Den enorme samlingen av ord og bokstaver er i ferd med å ta knekken på dem.

At denne vidunderlig skremmende og korte teksten kan leses som et bilde på internett, selv om den er skrevet lenge før det amerikanske forsvaret tenkte på å koble datamaskinene sine sammen, og slik kan sies å kommentere Borges ettertid, er helt i forfatterens egen ånd.

Han går kanskje ennå lenger i å beskrive slike paradokser i tekstens historie, når han sier: ”Enhver forfatter skaper sin egen forgjenger.”

I et sånn perspektiv er det mulig å si at web 2.0 har skrevet fortellingen om biblioteket i Babel, en tekst som i videre forstand forteller oss om ting som går langt utenfor livet på dataskjermen.

Biblioteket i Babel er et speilbilde av universet, uendelig men uferdig. Fortellingen gjenspeiler naturens og menneskehetens lover, der små tilfeller av orden og fullkommenhet eksisterer i en verden av kaos.