torsdag 23. juli 2009

Verne vs Wells

Dette innlegget er et tungvektermøte mellom to slagkraftige herremenn innen den fantastiske litteraturens historie: Den franske stilisten Jules Verne (1828-1909) møter den britiske drømmeren H.G. Wells (1866-1946)

Begge er hver for seg trukket fram som grunnleggere av sciencefictionlitteraturen. Dette er muligens å gå litt langt, da denne litteraturen bygger på en tradisjon som er lang og sammensatt. Som de nyskapende forfatteren de var, har de likevel satt sitt umiskjennelige merke på sjangeren.

Men hvem skrev egentlig mest interessant om fremtiden den gangen for hundre år siden?

Oscar Wilde holdt en knapp på Verne, kanskje på grunn av hans rene og vakre språk og hans evne til å tegne et realistisk fremtidsbilde.

Oscar Wildes hylest til Verne har imidlertid falt den Argeninske fabulisten, Jorge Luis Borges som jeg nettopp har blogget, tungt for brystet. For, som han sier, skrev Verne utelukkende om det sannsynlige – undervannsbåter og turer til månen, mens Wells skrev om usannsynlige muligheter, som usynlige menn og tidsmaskiner. Noen ganger til og med om rene umuligheter, som en mann som kommer tilbake fra fremtiden med en blomst derfra.

Det er ikke tvil om at Verne var mest treffende i sine spekulasjoner om vitenskapens utvkling, og hos ham finner vi igjen mange tekniske nyvinninger som enten har blitt oppfunnet etterpå eller fortsatt diskuteres som vitenskaplige muligheter.

Likevel vil jeg gi Wells seieren på poeng. Hans fremtidsromaner er mer tankevekkende der de balanserer mellom det utopiske og anti-utopiske. Hans bøker er fiksjoner som sprenger grensen for vår verden og åpner dører inn til ukjente univers, slik god litteratur skal gjøre.

onsdag 1. juli 2009

En hare til latter og ettertanke

I den finske forfatteren Arto Paasilinnas bok Harens År møter vi, foruten Journalisten Vatanen, en svært stoisk hare. Om det er Vatanen eller haren som er hovedpersonen i boka er ikke godt å si.

Denne gangen ønsker jeg å skrive litt om en bok som er skrevet på syttitallet, som jeg ofte går og tenker på. Ikke fordi den er så storslagen og bemerkelsesverdig i seg selv, men snarere fordi det er en liten og morsom bok som skaper stor litteratur med enkle virkemidler.

Sier man Finland til en gjennomsnittsnordmann dukker alle klisjéene opp med det samme; tristesse, vodka, badstuer og dystre, poetiske skoger der bare elg og tømmerhoggere med langt fett hår ferdes. Og få folkeslag er flinkere til å dyrke myten om seg selv enn finnene. De gjør det både på film og i fjernsynsteater og også i litteraturen. Men heldigvis skjer det ikke uten en ganske stor dose selvironi.

En ting svært få forbinder med Finland er jåleri (nå ser vi bort fra en og annen tulipanvase). Og når jeg nå skal si noe om Arto Paasilinnas roman Harens År er kanskje dette en passe begynnelse: Den er ikke jålete.

Allerede på første side aner vi en eim av svette og dårlig fordøyd vodka i det vi møter journalisten Vatanen sammen med en fotograf. Begge er sure og grinete og på vei hjem i bil til en traurig tilværelse i Helsingfors der de bor og arbeider: ”De var gifta, bedragna och desillusionerade, bägge med begynnande magsår och en mängd andra problem som tyngde dem.”

Til alt hell, i alle fall for leseren, blir deres dystre biltur avbrutt av at de kjører på en hare. Og at dette ikke er en hvilken som helst hare forstår vi alt før sammenstøtet i det haren presenteres for leseren: ”Berusad av sommarens skjønhet ble den stående på bakhasorna mitt på vägen och avtecknade sig måleriskt mot den röda solen.”

Haren overlever gudsjelov ulykken og blir snart oppsporet av Vatanen som har forlatt sin kamerat i bilen for å søke etter den. Så slår de seg sammen, haren og Vatanen. Og med haren som følgesvenn oppgir journalisten sitt triste liv i byen og begir seg av sted på en vandring inn i de dype finske skoger. Og selv om både hans kone og venner gjør enkelte forsøk på å lokke ham tilbake har Vatanen fra denne stund blitt en skogens mann.

Resten av boken handler om de to vandringfellenes mange eventyr i skogen og det mildt sagt aparte persongalleriet de treffer på. Den ene røverhistorien tar den andre. Ikke vet jeg om det er Vatanens maskuline sjarm eller harens dype sinnero eller bare gleden over det gjensidige vennskapet de utvikler. Det er umulig ikke å la seg rive med av forfatterens frekke skrønemakeri.

Paasilina har også pakket alt sammen inn i et passe lakonisk, no nonsens språk, som bare øker lesegleden, for uten å stimulerer lattermusklene ytterligere.

Harens år er et stykke varmt, underfundig og stimulerende lesing som anbefales for alle som har glemt sjarmen ved nordisk natur. Og selv om boken er morsom er den, som de beste morsomme bøker og finske sjøer, ikke uten dypere grunn.



Gi Kudos til denne saken!