onsdag 21. oktober 2009

Relativitetsteorien og internett

Albert Einsteins innføring i relativitetsteorien som ble skrevet som en oppsummering av hans to berømte teorier, den spesielle og den generelle relativitetsteorien, er blitt kåret til en av verdens mest betydningsfulle bøker av en jury bestående av mer enn hundre professorer, som ingen av dem var fysikere. Dette sier tydelig at tekstens betydning strekker seg langt utover svarte tavler med uleselige kråketær i kritt.

Jeg skal ikke på noen som helst måte forsøke å forklare relativitetsteorien fra grunnen av. Til det er jeg ikke smart nok (eller kanskje for smart), og har dessuten ikke tid til det.

Den spesielle relativitetsteorien som Einstein klekket ut i 1905 beskrives i verdens kanskje aller mest kjente ligning.

E=mc²

Her står E for energi, m for masse og c står for lysets hastighet.

Denne teorien fikk betydning for vår forståelse av en hel rekke fysiske fenomener. La oss se på to viktige konsekvenser av relativitetsteorien.

For det første innbærer den at selv den aller minste lille ting, som et atom, kan innholde enorme mengder energi. Dette beskrives jo godt i det norske ordet atom-kraft. Og nettopp i kjernefysikken finner vi gode bevis på at Einstens teorier stemmer.

For det andre betyr den at en hvilke som helst gjenstand vil vokse i masse desto høyere fart den har – umerkelig i normale hastigheter – men i det gjenstanden nærmer seg lyshastigheten vil den også nærme seg en uendelig masse. Dette beviser derfor at det ikke er mulig å overskride lysets hastighet.

Så hva har dette med internett å gjøre? Kanskje ingenting, men jeg fikk lyst til å leke litt med tanker.

Den spesielle relativitetsteorien er en kort tekst på noen titals sider og det er jo kanskje i seg selv en god illustrasjon på ideen om at noe svært lite kan inneholde enorm kraft. At pennen er mektigere en sverdet visste jo allerede Edward Bulwer-Lytton i 1838.

I vår web 2.0 verden kan vi kanskje si at den latente kraften i ordet virkelig har eksplodert til noe som minner om en kjernekrafteksplosjon, og – for å trekke inn den andre parallellen til relativitetsteorien - med den stadig økende hastigheten på linjene har internett vokst til en nesten uoverskuelig masse.

Man kan stille spørsmålet hvordan skal en stakkar finne fram til det som betyr noe?

Her kommer den generelle relativitetsteorien inn i bildet. Den handler om gravitasjon. Her beviser Einstein at gravitasjon er et resultat av krumninger i rommet. Når et større objekt tiltrekker seg et mindre er det fordi det skaper en krumning i rommet som påvirket det andre objektets bane og fører det mot seg.


På norsk er det forsøkt å skape slike gravitasjonsfelt med for eksempel portelene Sonitus og iNorden.

Om du for tiden svever litt formålsløst rundt i bloggsfæren og syntes ting kanskje mest av alt minner om tiden like etter Big Bang, kan du derfor håpe at gravitasjonskreftene kanskje snart vil trekke deg inn i banen til en riktig god blogg.

Bare pass deg for sorte hull.

lørdag 17. oktober 2009

Nesestyvere, forfatternavn og merkevarer

Fredag kveld utdelte forfatteren Aslak Nore en solid nesestyver til Simen Sæter fra Morgenbladet under et intervju. Dette har blitt slått opp både i Dagbladet og VG.

Bakgrunnen for opptrinnet, skal i følge Sæter være at han stilte Nore noen nærgående spørsmål om forfattere og merkevarebygging. Selv om Nore fant spørsmålene impertinente, er likevel spørsmålet om forfatternavnet som merkevare interessant i seg selv.

Alexandre Dumas d.e.(1802-70) er verdensberømt for sine romaner om de tre musketerer og Greven av Monte-Cristo. Disse fortellingene ble, som vanlig var på den tiden, skrevet som føljetonger.

Etterspørselen etter Dumas føljetonger, som kom ut i diverse franske aviser, ble etter hvert så stor at Dumas organiserte en hel romanfabrikk der en hel rekke forfattere jobbet sammen om å skrive fortellinger under hans navn, eller skal vi si under merkenavnet Dumas. Den mest kjente fabrikkarbeideren til Dumas var Auguste Maquet.

At et forfatternavn rommer mer enn en forfatter er et kjent fenomen ikke minst fra antikkens dager. Både når det gjelder forfatteren Homer og legen Hippokrates dreier det seg om flere ikke helt samtidige forfattere som har blitt blandet sammen under et navn.

At forfatternavnet ikke svarer til den virkelige forfatterens egennavn er vanlig også i dag. Det utgis jo stadig bøker under såkalte pseudonym. Men at det utgis en bok uten at man har et navn på forfatteren overhode – det høret til de ytterste sjeldenhetene.

Da det franske forlaget Plon i 1996 skulle utgi et manuskrift som tilsynelatende hadde dumpet ned på skrivebordet hos dem fra en helt ukjent forfatter, nemlig den korte, styggvakre teksten Det Lilla sa, valgte de å utgi boka under forfatternavnet Chimo som egentlig er navnet til hovedpersonen i boka. Alt for å slippe å utgi den under betegnelsen; anonym forfatter.

Det er rett og slett noe urovekkende med en bok som ikke har en forfatter. Den franske idehistorikeren Michel Foucault sier i et berømt essay, som på norsk heter Hva er en forfatter? at vi bare kan tolerere en slik bok dersom forfatternavnet erstattes med en gåte. Altså er det likevel noen bak verket. Vi vet bare ikke hvem det er. I tilfellet med Det Lilla sa, kan man kanskje si at gåten solgte bøker like bra som et forfattermerkenavn ville gjort. Boka ble en bestselger.

Forfatterens navn har mange funksjoner, og Foucault nevner flere. Navnet gir oss en viss pekepinn på hva vi kan forvente av stil og litterær kvalitet. Det sier også noe om hvilken holdninger og ideer som ligger bakom et verk. Forfatternavnet forteller også noe om tiden og konteksten teksten er skrevet i. På denne måten kan vi si at forfatterens navn kan brukes til å sortere og klassifisere ulike tekster.

I tillegg peker forfatternavnet på hvem som er eieren av åndsverket. Dette er relativt sett noe nytt. Tanken på at en forfatter eier en tekst, og at teksten må ses som et produkt, ja sågar, en salgsvare er ikke mye eldre enn to hundre år gammel.

På internett i dag kan det virke som om vi har en glidning tilbake mot tiden før tanken om åndsverket, der fokuset ligger vel så mye på aktiviteten å skrive som på produktet skrift. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje Wikipedia.

Internett har kanskje også blitt det endelige gjennombruddet for den anonyme forfatteren, eller i det minste for pseudonymet. Mange av bloggenes brukernavn, avatarer og alteregoer lever egne liv her inne uten å nødvendigvis ha så veldig sterk tilknytning til den virkelige eieren. Mange bruker nettet for å uttrykke tanker og ideer de av gode eller dårlig grunner ikke vil stille seg bak. Noen gjør det av feighet, noen gjør det av nødvendighet og mange gjør det av ren lekenhet.

Likevel står forfatternavnet kanskje sterkere i dag enn noen gang før. En av årsakene til det er helt sikkert den stadig mer aktive markedsføringen av bøker som forlagene driver. Et klart bilde av dette får vi ved å sammenligne dagens bokomslag med dem fra noen tiår tilbake, før boklubbene virkelig begynte kjøret.

På de fleste eldre bøker er forfatternavnet og bokas tittel skrevet med omtrent samme størrelse og font. Mens i dag ruver forfatteren i lekkert design sentralt på forsiden. Bokas tittel står kanskje tilfeldig henslengt i et hjørne.

At forfatternavnet har blitt en merkevare er morsomt parodiert i Erlend Loes tredje bok, der forfatternavnet Loe har blitt omdesignet og presentert som bare L med en sirkel rundt. Kim Hjorthøys omslag til andre Erlend Loe bøker leker som kjent også med populære merkevarer som Brio og Tine melk.

mandag 12. oktober 2009

Skaldene i Gamla Stan

På det Gyldene Freden og i gatene omkring har det vanket visesmeder og skalder i snart fem hundre år. De har diktet ved hjørnebordene, de har sunget sine viser, de har kranglet og de har skålt. Dette var førsteklasses musikere, men mange av dem har også skrevet seg inn i Sveriges litteraturhistorie som store diktere. Ved og under bordene i kroene, langs smugene og gatene og noen ganger i rennesteinene i Gamla Stan har Lars Wivallius, Lasse Luciodor, Carl Bellman, Carl Jonas Love Almquist, Evert Taube og sist men ikke minst (i mer enn en forstand) Cornelis Wreeswijk levd sine kunstnerliv.

Lars Wivallius og Lasse Lusiodor er selvskrevne blant disse begavelsene, de levde eventyrlige liv preget av konflikter, drømmerier, flukt, fangenskap, triumf og undergang. Wivallius ble dømt til døden, men flyktet fra sin egen henrettelse. Senere i livet ble han en av Stockholms viktigste advokater. Luciodor mistet også nesten hodet, i hans tilfelle for et dikt, men vant sin rettssak mot en av Sveriges mektigste menn. Likevel ble han drept på kjellerkroa Fimmelstången to år senere. Morderens hans? Løjnant Arvid Storm flyktet til Norge og ble kommandant på Bergenhus festning. Han er stamfar til den ikke ukjente Norske slekten Wedel. 

Begge disse to inspirerte Bellmann, hoffpoeten som havnet i gjeldsfengsel. Året før Bellmanns død fødtes Carl Almquist. Med sine Songes skaper han noe av det mest originale som er gjort inne svensk visekunst. Han ble anklaget for mordforsøk og bedrageri og dro i landflyktighet.

Evert Taube og Cornelis Wreeswijk møttes på Den Gyldene Freden. De hadde røtter i Wivallius og Luciodor, men var begge inspirert av den store franske skalden Francois Villon.

Alle Gamla Stans store skalder brant for frihet, kjærlighet, eventyret og livskunsten.