torsdag 28. august 2008

Tapernes historie

I dagens Dagbladet anmelder Stian Bromark romanen De Velvillige av Jonathan Littell. Anmeldelsen er god, og jeg gleder meg til å lese boka. Jeg hang meg likevel opp i en ting.

Bromark skriver:

”Det er nyttig å lese harmdirrende moralleksjoner om serbiske masseovergrep på 1990-tallet skrevet av norske eller amerikanske papirintellektuelle, men ville det ikke blitt mer eksplosiv litteratur dersom krigsforbryter Radovan Karadzic (f. 1945) fikk utbasunere sitt usminkede forsvar for etnisk rensing? Er ikke historien mer utfordrende sett fra taperens ståsted?”

Jeg antar at Bromark har hørt om Mein Kampf, og den er vel kanskje mer rabiat og paranoid enn direkte eksplosiv. Så kan man kanskje si at den ikke er skrevet av Hitler etter at krigen var tapt, snarer i kjølevannet av et kort tilbakeslag, nemlig fengslingen som følge av det famøse ølkjellerkuppet i 1923.

Mein Kampf er altså ikke skrevet av en tilbakeskuende taper. Av samme grunn blir det søkt å betrakte Karl Marx skrifter som tapernes historie etter den kalde krigen.

Men det finnes likevel eksempler på tekster som er skrevet av historiens tapere. Felles for dem alle er at de ikke regnes som særlig god litteratur.

I naziarkitekt Albert Speers to selvbiografiske bøker, skrevet etter at han ble løslatt fra fengsel i 1966, Erinnerungen og Spandauer Tagebücher fins det mye nyttig stoff for historikere, men noen nobelkandidater i litteratur er ingen av bøkene.

Den mest kjente taperboka er muligens Napoleons memoarer, som han dikterte i eksil på St. Helena. Disse er en fin blanding av verdensfjernt drømmeri, stormannsgalskap og til tider god propaganda.

Men særlig eksplosivt er det ikke.

Årsaken til dette er kanskje at det trengs en forfatter med den rette distansen til stoffet i tid og rom, for å skrive en ærlig fremstilling av tapernes historie. Med det som utgangspunkt er jeg helt med på Bromarks poeng. En troverdig fortelling fra tapernes synspunkt kan være sprengstoff - og boka kommer jeg til å lese.

onsdag 27. august 2008

Skillingsvisas hevn

I William Gibson og Bruce Sterlings underfundige bokThe Difference Engine blir datamaskinen oppfunnet i 1855. Ut fra dette springer et viktoriansk dystopia hvor parafinlamper og moderne informasjonsteknologi møtes. Man kan si mye spennende om denne boka, blant annet at den bygger delvis på en virkelig oppfinnelse, som først ble klekket ut av J.H. Muler og sener forsøkt bygd av Charles Baddage, men jeg skal fokusere mest på grunnen til at dette noe spesielle plotet fungerer.

Bokas dickensversjon av it-boomen virker faktisk overrakende troverdig. Årsaken tror jeg er valget av tid og sted for hendelsen. London på 1800-tallet var nemlig også i virkeligheten åstedet for en ganske betydelig informasjonsrevolusjon med ganske mange likhetstrekk med den vi gjennomlever i dag. Faktisk var mange av våre problemstillinger like aktuelle temaer den gangen som nå. Og innlegg som blant annet Dagfinn Nordbøs i Aftenposten 22. August 2008, kunne kanskje likegodt vært skrevet for 150 år siden.

Fenomenet jeg tenker på er selvfølgelig de nye trykkpressene, som på den tiden ble satt i masseproduksjon, og som gjorde det mulig for mennesker utenfor overklassen å få laget trykksaker for en billig penge. Dette førte til en eksplosjonsartet vekst i alskens pamfletter og løpesedler, mange av disse utgitt av synsere, forståsegpåere og glade amatører. Det var reklame, kvaksalveri, personangrep, og tvilsomme politiske ytringer om hverandre, altså ikke helt ulikt dagens bloggsfære.

I 1850 var for så vidt ikke amatørmessige og outrerte pamfletter noe nytt. Alt i 1729 gjore Johnatan Swifts en herlig burleske parodi på dette i A Modest Proposal. Her tar han til ordet for å løse den irske hungerkrisen ved at folk spiser sine egne babyer. Noe som vil løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Det nye på slutten av 1800-tallet er likevel den voldsomme mengden av informasjon.

I dag vet vi alle hva som vokste fram av informasjonsmangfoldet som rådet på gatene i London og New York. Det var i denne tiden de store avishusene virkelig ble store og redaksjonene tunge. Etter hvert overtok redaksjonelle aviser fullstendig for pamflettene, og vi fikk den mediakulturen som vi har vært vant til fram til web 2.0-revolusjonen satte i gang.

I Norge har utviklingen fulgt noenlunde det samme mønstret som jeg har beskrevet over. Vi kjenner alle skillingsbladene eller skillingsvisene. Dette var pamfletter på linje med de som florerte i utlandet og navnet spiller selvfølgelig på prisen det en gang kostet å kjøpe en slik trykksak.

Skillingsbladene har eksistert helt siden 1600-tallet og var vårt første store massemedium. De ble til, og sirkulerte i en sfære delvis uten redaksjonell kontroll. I dag betrakter vi dem som spennende historisk kildemateriale og bevis for folkekulturell blomstring, men det var nok av eksperter og akademikere den gangen som ristet på hodet over skillingbladene, på samme måte som mange gremmer seg over forflatingen av kulturen som følge av blogging, wikipedia, MySpace og YouTube. På begynnelsen av nittenhundretallet vant de redaksjonelle kreftene over folkevrimlet. I dag slår bloggerne tilbake enten vi liker det eller ikke.

De som ikke liker det kan jo trøste seg med at pendelen før eller siden svinger tilbake. Hva som vokser ut av det tilsynelatende kaoset i vår web 2.0-verden, er det ennå ikke godt å si. Men det er viktig å huske på at de redaksjonelle avisene og ukebladene vant fram over amatørenes skillingsviser blant annet fordi den vanlige leseren, valgte dem.

torsdag 21. august 2008

Ingen kulturkrig i Slaraffenland

”Nordmenn liker ikke finkultur” slår Trygve Riiser Gundersen fast i dagens Dagbladet og viser til en større sosiologisk undersøkelse.

Det pågår til stadighet en krig mellom den fine og den folkelige kulturen. Dette er ikke noe nytt, og i og for seg ikke et norsk fenomen heller. I Norge har denne krigen hatt forholdsvis klare fronter, i alle fall siden Kjartan Fløgstad, som ironisk nok brukes som et eksempel på finkultur i den nevnte artikkelen i Dagbladet, skrev sine skarpe essays i Loven Vest for Pecos. Men i løpet av det siste året kan det virke som om forholdet mellom den høyt utdannede kultureliten og den vanlige nordmann har surnet ytterligere.

Vi husker ennå godt da Kjell Ivar Skjerdingstad slaktet og laget grillskiver av Anne B. Ragdes kjente og folkekjære romantriologi for ganske nøyaktig et år siden. Anmeldelsen står ennå som et svært beskrivende bilde på de stadige front mot front kolisjonene mellom den folkelige og den forfinede smak.

I papir-VG på tirsdag denne uka finner vi et ferskt eksempel på at krigen langt fra er over. Der kan vi lese VG-kommentator Frithjof Jacobsens kommentar til boka Norge en Diagnose, redigert av Knut Olav Åmås. Jeg har ikke lest denne boka ennå, så jeg skal ikke si noe om gyldigheten av kommentaren, men merker meg at Jacobsen har lest hele boka ut fra tanken om at det pågår en kulturkamp mellom en elite med en i overkant opphøyet selvaktelse og et tanketomt folk. Jacobsen er naturligvis på de sistnevntes side.

Det kan virke litt pussig at polemikken mellom den utdannede eliten og folket kan bli så heftig i en tid der eliten blir stadig mindre eksklusiv og folket stadig mer lik eliten. Antallet søkere til universitetet øker for hvert år, og antallet studenter som fortsetter til mastergrader og doktorgrader holder samme kurs oppover. Doktorgraden er raskt i ferd med å bli vår tids grunnfag og sjansen for at du treffer på flere høyt utdannet akademikere på et tilfeldig valgt foreldremøter i norske barnehager er stor. Et viktig poeng i den nevnte Dagbladetartikkelen var jo også at det i den høyt utdannede, øvere middelklasse ikke fantes noen særskilt preferanse for finkultur. Dette kan jo vekke en mistanke om at kulturkrigen egenlig er medieskapt og at den norske smaken er åpen og vidtrekkende.

Etter min mening er det åpenbart at folket ikke er en gjeng med tanketomme aper, som bare går å lengter til kjøttdiskene i Stömstad, eller at akademikere er beåndet med så opphøyde tanker etter et liv i den mest utsøkte dannelse, at de ikke kan formidle sitt tankegull uten at det forringes i en slags omvendt alkymi.

Problemet med kulturkrigen er som med alle kriger mangelen på toleranse og innsikt på begge sider. Jeg holder meg heller til det fremtredene synet i Kjartans Fløgstas alt omtalte essaysamling – det gir ingen mening å dele kulturinntrykk opp i ulike sjikt, like lite som det gjør å dele mennesker opp i kategorier. Det betyr selvsagt ikke at det ikke er forskjell på godt og dårlig. Det betyr bare at det gode ikke nødvendigvis er finkultur og at det dårlige ikke nødvendigvis er lavkultur.

Her på Slaraffenland er vi iallfall like; åndssnobber som svenskehandlere, tjukke som smale.

Jeg ser fram til å lese masse litteratur utover høsten, og når jeg ser etter litteratur, da leter jeg både høyt og lavt.