torsdag 25. september 2008

Endelig litt trøndersk rabalder

Herlig.

Jeg leser i Dagbladet at Christopher Nielsen slipper et nytt seriealbum.

Gjennom de årene jeg har fulgt med på denne mannens skittenmørke streker har jeg alltid holdt en liten knapp på den godeste Hold Brillan. Jeg vet ikke hva det kommer av. Muligens fordi jeg er innflyter i Trønderlag og har rikelig med anledning til å beskue mine medborgere litt utenfra. Jeg føler liksom at jeg forstår meg på denne litt underlige blandingen av trausthet og koleriske anfall Hold Brillan står for.

Når endelig Christopher Nielsen svinger pennesplitten igjen og slipper et langt og etterlengtet album gleder det meg derfor stort at den korpulente trønderen får hovedrollen.

onsdag 24. september 2008

Nettutstilling om Albrecth von Haller

16 oktober er en stor dag for alle verdens Albrecht von Haller-entusiaster. Da er det nemmelig 300 år siden denne sveitsiske opplysningsmannen og universalgeniet ble født.

Den fritenkende og akademisk vågale Haller har hatt stor betydning for utviklingen inne botanikk, fysiologi, medisin og litteratur.

Det er jo ekstra gledelig å feire en fødselsdag og ikke følge den mer morbide skikken som har begynt å bre om seg her til lands, nemlig å markere historiske personligheters dødsdag.

Univeristetsbibliotekt i Trondheim er tydeligvis enig i det, og i anledning det stor jubileet flesker de til med en flott nettutstilling om Haller.

Vel blåst.

fredag 19. september 2008

Nye medier og nye tekster

I en artikkel i Dagsavisen i går kommenterer forfatteren Tore Renberg kollega Torgrim Eggens ide om at forfattere bør utgi bøkene sine selv fra egen nettside.

Renberg hevder blant annet at det ikke finnes et reelt behov for digital skjønnlitteratur. Eirik Newth tar på sin side et oppgjør med dette synet og viser blandt annet til lydbøker som også Renberg distribuerer digitalt.

Jeg er enig at den skjønnlitterære papirboka er et godt produkt som kommer til å ha en levetid langt utover cd-platen. Likevel er det ikke tvil om at den skjønnlitterære boka kommer til å bevege seg over i det elektroniske mediet, sakte men sikkert.

Opp gjennom tekstens historie har den vandret fra leirtavler til papyrusruller, kalveskinn og papir. Den har gått fra å være håndskrevet til å bli trykt, den har vært produsert med grifler, penner, skrivemaskiner og datamaskiner. Det interessante er å se hvordan de ulike teknologiene skaper ulike tekster.

I overgangen mellom papirboka og den digitale boka er det derfor ikke så spennende å fokusere på hvilket medium som er det beste, men heller se på de ulike medienes egenskaper og hvordan det kan påvirke tekstens form.

Ennå har ingen norske forfattere grepet skikkelig fatt i de nye muligheten for kreativ utfoldelse som ligger i den digitale bokas interaktive og bokryggsprengende egenskaper. En mulig begynnelse på dette kan vi i disse dager lese i nettkrimen Hva skjedde med Guro Bruun Hansen, som omtales på pondus.no, en tradisjonell krim i et utradisjonelt medium. Her er leseren med på å løse gåten og kan stille spørsmål til detektiven. Samtidig har de ulike karakterene sine egne nettsider og det samme har romanens ukjente forfatter.

Med slike muligheter kan man igjen stille det gamle litteraturvitenskapelige spørsmålet; hva er en roman? Kritikere som vektlegger den fortellende litteraturens polyfoniske og karnevalistiske karakter får kanskje mer vann på mølla i tiden som kommer, kanskje også de teoretikere som setter teksten foran forfatteren.

Om papirboka plutselig opphørte å eksistere i dag, ville jeg savnet den dypt. Men jeg tror pairboka og den digitale boka vil leve i god sameksistens lenge. Vi går spennende tider i møte.

torsdag 18. september 2008

Ingensteds som sted

Jeg så på Bokprogrammet på NRK i går. Det var en reprise fra tirsdag og til min store begeistring handlet det om fremtidsbøker.

Programmet var variert og interessant, og det fikk fram en del gode perspektiver. Jeg merket likevel at en gammel, trofast kjepphest som jeg knapt ha ridd på siden studiedagene, begynte å vrinske så smått ute på stallen.

Jeg er ikke så begeistret for å bruke ordet dystopi for å beskrive fiktive skildringer av skrekksamfunn. En grunn er at dette ikke sier noe om hvilken form skildringen kommer i. For å bruke noen eksempler fra denne litteraturens glansdager finnes det både anti-utopiske drama som Karel Câpeks R.U.R. (1921), anti-utopiske filmer som Fritz Langs Metropolis (1926) og for den saks skyld anti-utopisk opera som Bertolt Brechts Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (1928-29).

Som dere ser foretrekker jeg altså adjektivet anti-utopisk fremfor substantivet dystopi. Når jeg skriver anti-utopisk er det også for å få fram det jeg mener er det mest interessant i bøker som for eksempel 1984 og Brave New World. Nemlig at de står i et negativt forhold til en lang utopisk skriftstradisjon.

De to nevnte bøkene er også romaner, og sånn jeg ser det er det nettopp fordi de er fullt utviklede fortellinger at de får fram sitt anti-utopiske budskap. Det er fordi de innfører singularitet der utopiske tekster er iterative, enkeltstående scener, der utopiske tekster resymerer og en rettlinjet kronologi (med velplasserte akronier) der de utopiske tekstene forsøker å fremstille sine evige idealer.

Det som står på spill i mange anti-utopiske bøker, både de klassikerene jeg har nevnt og nyere bøker, er dette: La oss sette historien om Utopia på prøve, la oss fortelle om dette landet i en realistisk form. Hvordan fungerer egentlig ingensteds som sted?

For dere som er like manisk interessert i dette som meg finner dere en lang, fin artikkel på avlastingngsbloggen min Undertekst.

tirsdag 16. september 2008

Før og etter vanlig tidsregning

Hoveddelen av dette innlegget postet jeg egentlig som en kommentar til et innlegg på Eirik Newths forfatterblogg, der han kommenterer en artikkel i VG den 13.09.

Men så tenkte jeg at det likegodt kunne erstatte et innlegg jeg selv skrev i går som en kommentar til en dagbladartikkel om samme tema. Dette innlegget var et litt tøysete harselas over språklig relativsime, og har jeg slettet det etter å ha vært min egen redaktør, da jeg ut fra kommentarene forsto at poenget (om det var noe) slettes ikke kom fram slik jeg hadde tenkt.

Mange av de tabeller og målestokker vi omgir oss med har et eller annet historisk navn knyttet til seg som Hertz, Becquerel, Richter osv. Det spesielle med den mest vanlige tidsregningen vår er at den oppstår i en kombinasjon av måleenheten år etter den gregorianske kalenderen og en upresis angivelse av når den historiske Jesus kan ha levd. Det siste brukes som et nullpunkt for skalaen. Noe som også reflekterer et linejært tidsperspektiv.

Det er i og for seg uproblematisk å bruke begrepet etter vanlig tidsregning. Funksjonen til begrepet Kristus er likevel å gi en betegnelse til nullpunktet. Og om vi skal erstatte begrepet tidsregning med Kristus, og for eksempel si Cæsar døde i år 44 før vanlig tidsregning blir det vel egentlig like upresist, for vi begynte ikke å regne tiden på den måten i år null, det skjedde først sener ut i kristen tid.

Når vi snakker om datoer etter nullpunktet har vår tidsregning blitt så vanlig at vi ikke lenger trenger å benevne nullpunktet på skalaen. Vi sier bare år 2008 eller år 1030. Om vi skal snakke om år før null er det nødvendig å knytte det til en historisk hendelse, om vi ikke bare skal si før år null. Da duger kanskje Basus Jernet like godt som noe annet, enten du tror på ham eller ei. Historiske tidsangivelser i fra antikken er jo ofte litt upresise uansett, og vi må jo stole på den enkelte språkbrukers evne til å resonere fritt over de ord og begreper han bruker fremfor å ferdigtygge språket slik at alle uregelmessigheter, latente konflikter og historiske nyanser går tapt.

torsdag 11. september 2008

Tjuven hilses velkommen

Da jeg vokste opp på syttitallet hadde vi Trond Viggo på barne-TV. Han forklarte oss i billedlige former om sex. Hos min tante hadde vi også en svensk bok for barn med grafiske illustrasjoner av det ene og det andre. Det skulle være pedagogisk den gangen – åpent og ærlig. Men jeg hadde også kammerater med pornoblader på loftet der alt fra fingre til gulrøtter ble brukt for å peke på inngangen til den kvinnelige vulva.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, kanskje er det fokuset på verdens seksuelle rovdyr, de pedofile tyvene av menneskesjeler, de triste mørkemenn som lurer i buskene, som har fått alle fornuftige voksne til å kneppe igjen, men i dag kan det virke som om barns tilgang på saklig og ærlig seksualopplysning – om det er i fakta eller fiskjonsform – har blitt dårligere. Paradoksalt nok har tilbudet på seksualopplysning i form av gulrøtter og det som verre er økt tilsvarende.

Sannsynligheten for at unger får sin første seksualundervisning fra porno er derfor langt større i dag enn på syttitallet. Derfor ønsker jeg, som trebarnsfar, bøker som den Dagbladet omtaler i dag, Rune Belsviks, Tjuven, velkommen.

God skjønnlitteratur kjennetegnes ofte ved sin ærlighet. Belsvik har alltid fremstått som en dønn ærlig forfatter - morsom, sprelsk, men ærlig. Det er noe leserne hans har lært seg å sett pris på, ikke bare de voksne, men særlig barna. Det er ingen grunn til at han skal svikte leserne sine nå, selv om temaet denne gangen blandt mye annet er sex.

Løsningen på problemet med at barns seksualitet utnyttes er ikke å late som om barn ikke har seksuelle tanker og følelser overhode, og på den måten henfalle til en prippen seksualfortielse som hører tiden før syttitallet til.

Reaksjonene på boka til Belsvik har vært mange og sterke. Et mer nyansert, men likevel kritisk bilde tegnes på barne- og ungdomslitteratur. Her finner dere også lenker til flere andre reaksjoner.