torsdag 24. juli 2008

Mørk ridder

Dagbladets anmelder jubler over en virkelig mørk Batmanfilm. Jeg gleder meg til å se den, for Batman kler så avgjort best sort.

Den dunkle begynnelsen
The Batman, som han ble kalt til å begynne med, dukket opp for aller første gang i nummer 27 av det legendariske tegneseriebladet Detectiv Comics, i mai 1939. Tegneren Bob Kane og manusforfatteren Bill Finger hadde kanskje en bra følelse i magen, og kanskje forsto de at de hadde begynt en ny god superheltserie som en dag kunne måle krefter med den alt superpopulære serien om en viss kappekledd mann fra Krypton. Men de var neppe så stormannsgale at de kunne se for seg hvilken voldsom skikkelse den mørkkledde superhelten uten egne superkrefter skulle komme til å bli.

Fra kultfenomen til kulturfenomen
I dag har Batman vokst langt utover rutene til DC Comics og superhelten er så langt fra en sær interesse for tegneseriegeeks som man kan komme. Han er i ferd med å seile opp blant verdens mest kjente fiksjonsfigurer. Batmandingser går unna like raskt som filmbillettene. Men at han ikke bare hører til den overfladiske delen av populærkulturen kan man tydelig lese i anmeldelsene av han siste film, The Dark Knight, av Robert Nolan, som i morgen kommer til en kino i nærheten av oss nordmenn. Dagbladet går sågar til det skritt å forskutere det mørke eposet The Dark Knight med en Oskar. Og om filmen får en Oskar hva blir det neste for kultfenomenet som er i ferd med å bli et kulturfenomen, en palme i Canes?

Kler best sort
Serien om Batman har opp gjennom historien gått gjennom like mange forvandlinger som en hel generasjon fluelarver til sammen. Den har også figurert i en hel rekke medium, som aviser, radio og tv. Men det interessante er at den i Bob Kanes strek alt fra begynnelsen var en ganske mørk og dyster kontrast til mer glorifiserte superheltserier. Og etter en del runder med både glam og humor (noen ganger ufrivillig) gjenoppsto i 1986 Batman definitivt i sin mest kledelige skikkelse, som mørkets ridder i Frank Miller's begrensede utgave: Batman: The Dark Knight Returns, Dette glimrende seriealbumet forteller om den femti år gamle Batman i det han vender tilbake fra sin pensjonstilværelse. Serien ble en umiddelbar suksess. Hovedgrunnen til at Batman gjør seg så godt når ikke bare kappen men også sinnet hans er sort, er ganske enkelt fordi Batmans alterego, Bruce Wayne, da virker mye mer troverdig. Han har når det kommer til stykket noen mindre gode barndomsopplevelser å fordøye. Som foreldreløs etter å ha sett sine foreldre bli skutt på åpen gate, bærer han på en kontrastfylt blanding av mørke tanker om hevn og et ønske om å tjene det gode. Det er derfor en utprøvd og helt riktig vridning mot det mørke Robert Nolan gjorde når han spilte inn den mesterlig dystre Batman Beginns og nå følger opp med The Dark Knight, en titel som direkte henviser til Frank Millers klassiske tegneserie.



Gi Kudos til denne saken!

lørdag 19. juli 2008

Go slow Mon!

En gang var jeg på en liten palmekledd øy utenfor kysten av Belize. Dette var før reiseprogrammene kom i alle kanaler, så da jeg kom hjem følte jeg meg som en eventyrer. Hvordan øya ser ut nå som ingen palmestrender lenger er immun mot hotellklosser vet jeg ikke.

På denne lille øya var det én vei, som løp fra den ene siden til den andre. Det fantes bare to trafikkskilt langs veien, ett i hver ende. Go Slow! sto det på begge skiltene. På det ene hadde en vittig rastafari tilføyd et Mon med spraylakk. Slik uttrykte skiltet veiens eneste trafikkregel, ja, kanskje hele øyas eneste leveregel: Go Slow Mon! I ettertid har jeg ofte ønsket at livet var så enkelt at jeg kunne leve etter denne ene regelen.

Ta tiden tilbake
For noen år tilbake forsøkte noen utslitte, men optimistiske resursmennesker å reise et lignende skilt her hjemme. Ta tiden tilbake! sto det på det. Optimistene bak skiltreisingen deltok i et prosjekt med tittelen 070605. Prosjektets oppgave var å sette søkelys på hvordan vi bruker tiden i dagens hastige informasjonssamfunn. Den bakenforliggende målsettingen var å skape grobunn for et mer langsomt samfunn, med tid og ro til blant annet grunnforskning, reflekson og ettertanke. En av de mest kjente fruktene av prosjektet er kanskje Thomas Hylland Eriksens esayistiske lille bok Øyeblikkets tyranni, som kom for noen år tilbake. Helt i tråd med innleggets ånd bryr jeg meg ikke nøyaktig om når. Boka er en av de beste i et langt, brokete forfatterskap. Den ble straks en liten bestselger. Det var tydelig at Hylland Eriksen hadde truffet noen strenger hos flere av oss med sitt oppgjør med den masete og raske tiden vi lever i. Og debatt fulgte. Folk gremmet seg offentlig på TV og i aviser over hvor liten tid vi har til alt som egentlig betyr noe. Og endelig følte jeg meg ikke alene når jeg satt foran datamaskinen og drømte om livet.

Men desverre virker det som om også mosen gror raskt i disse dager. Og hvem husker vel prosjekt 070605 eller Øyeblikkets tyranni som annet en mosegrodd tankespinn. Debatten etter Hylland Eriksens bok kan synes redusert, fra å være noe som opptok oss alle i flere uker, til en smule surmuling fra luftstinne kontorer. Er det sånn at alle som føler tidsklemmas grep om livet ikke har tid til å holde en så viktig debatt levende, med alt det krever av grubling og skrivearbeid?

Tid et problem for utopister
Mens vi venter på at massemediene skal få et påskudd til å aktualisere debatten igjen, kan det kanskje være en trøst for noen å vite at tidsnød og andre tidsklemmer ikke er av nyere dato. Går man skrifthistorien nærmere etter i sømmene kan det virke som om vi har hatt alt for liten tid til selvstendig tankegang og erkjennelse så lenge vi har skrevet. Og verst kan det virke som om det har vært i tider hvor informasjonsstrømmen har økt i styrke og verden har åpnet seg, som for eksempel i Platons Athen og under renessansen.

Renessansehumanisten Thomas More høres nesten ut som en gammel slektning av sin navnebror Hylland Eriksen når han i et semifiktivt brev til Claes Gill forklarer hvorfor han brukte så lang tid på å ferdigstille sitt berømte verk Utopia. ”jeg bruker nesten hele dagen på å ordne opp i andres affærer og den lille tiden som blir til overs til å se til mine egne. Til meg selv, det vil si mine studier – ikke et øyeblikk.” Slik beklager han seg og fortsetter nesten en hel side i samme stilen.

Det er neppe et slumpetreff at forfatteren av disse beklagelsene er opphavsmannen til det verk som grunnla den utopiske litteraturen. I få litterære former spiller tid og tidsproblematikk en så viktig rolle som i utopiene.

I Øyeblikkets Tyranni skiller Hylland Eriksen mellom det han kaller rask og langsom tid. Skillet fungerer greit for Hylland Eriksen, men ikke nødvendigvis i andre sammenhenger. For ikke bare er det vanskelig å dele tiden opp i ulike typer. Tid er jo, om det er noe i det hele tatt, enten klokketid (helt objektiv, bare en type) eller erfart tid (helt subjektiv, uendelig mange typer). Hylland Eriksens skille forklarer heller ikke (og er ikke ment å forklare) hva som står på spill i et utopisk verk. Overgangen fra det virkelige til det utopiske er ikke en glidning mellom ulike former for tid. Det er en radikal overgang fra tid til ikke tid, eller det vi kan kalle evighet. En utopi er et evig ideal, et paradis på jorden og den står i motsetning til den virkelige verdens tid.

Den utopiske evighetens historie
Når den utopiske evigheten oppsto er usikkert. Den utopiske tradisjonen startet ikke med sin opphavsmann, More – Platon hadde i alle fall én finger med i spillet.

Når det gjelder Platons Sokrates kan han kanskje virke som et forbilde for en som etter Hylland Eriksens mønster vil bryte ut av den teknologiske hverdagens hurlumhei. Alle som har tatt forberedende husker vel anekdoten om hvordan han falt i staver på slagmarken (en av teknologiens kilder) og ble stående i dagevis og grunne over et problem av stor viktighet. Men likevel forstår vi i Platons dialoger at andre rundt Sokrates ikke var like flinke til å pleie den langsomme tiden, for eksempel i den hektiske hverdagen på Agora. Det ligger blant annet implisitt i Sokrates kritikk av sofistene, at de prater for mye og tenker for lite.

Og alt fra Platons dager har tidsklemmen hatt en tilsynelatende paradoksale virkning på dem som merker den. For det første skaper den et slags reaksjonært ønske om å ordne og bevare og konsolidere. For det andre skaper den et radikalt ønske om å forandre eller bryte ut av tiden man lever i. Hos Platon kommer dette tydeligst til uttrykk i Staten.

Her drøftes flere problemer som fremstår som paralleller til de problemene Hylland Eriksen sliter med i dag, som vanskeligheten av å gjøre flere ting samtidig, som at de som har noe viktig å si (les: filosofene) ikke blir hørt, som overflod av unyttig og skadelig informasjon (les: mimetisk litteratur) og som at tingene kommer i veien for dyp erkjennelse osv.

Alle disse problemene kan sies å være oppstått i et levende virkelig samfunn, i erfaringenes og tidens verden. Og de finner først en løsning i Sokrates tidløse og ideelle stat der filosofene er konger. For som Sokrates sier: ”Filosofene er i stand til å oppfatte det evige og uforanderlige.” Platons løsning blir en sterkt ordnet og regulert stat, som i historiens lys fremstår som lite tiltrekkende. Men likevel. La oss spørre. Låner Hylland Eriksen, bevisst eller ubevisst, tanker fra Platon i sin parole om mer langsom tid? Er den langsomme tiden en tilnærming til evigheten, en tidløshet hvor vi kan være våre egne filosofer og trenge til bunns i livets mysterier, enten vi nå leser Ulysses eller ligger i en hengekøye på en tropisk strand.

Når vi går til Mores Utopia ser vi igjen at det å sette av tid til langsom refleksjon og studier er et vesentlig poeng. Der innføres faktisk sekstimersdagen mer enn fire hundre år før sosialistisk venstreparti ser dagens lys her hjemme. Og tanken bak er nettopp den at folket i Utopia skal få mer langsom tid.

Det å tenke er i utopiene alltid adskilt fra det daglige arbeidet. Og derfor er det så viktig å organisere arbeidet på en slik måte at tanken får tid for seg selv, enten det er hos de fristilte filosofene til Platon eller hos Mores korttidsarbeidere.

Men også teknologien må holdes mest mulig adskilt fra tanken. Dette siste har gitt seg utslag i to forskjellige retninger blant utopistene. På den ene siden har vi de som ikke gir rom for teknologi i sine idealstater. More hører under visse forbehold til disse. På den andre siden har vi Francis Bacon, forfatteren av fragmentet New Atlantis, og av noe nyere dato utopisten og sciencefictionforfatteren H. G. Wells, som fyller sine stater med alskens teknologiske nyvinninger i den hensikt å frigjøre det rent menneskelige. Altså maskinene gjør jobben og menneskene lever frie og lykkelige liv med mengder av langsom tid. Omtrent sånn det burde ha vært i vår tid.

Evigheten blir et tyrannisk øyeblikk
Dette problemet dukker for fullt opp i forlengelsen av den utopiske tradisjonen. Nemlig i 1900-tallets anti-utopiske romaner som i Jevgjeni Samjatins Vi og Huxleys Brave New World (en bok som foregriper mange av fenomenene Hylland Eriksen diskuterer som bla. ungdomsdyrking). Her er all individuell tid slukt av teknologien og av idealstatenes krav om evig lykke. Og den enkeltes liv og fortellinger er tømt for mening. I disse bøkene er problemet snudd på hodet. Her er evigheten, representert ved den ene uforanderlige staten og ved samlebåndet og timeplanenes uendelige repetisjoner, blitt det som fortrenger den langsomme tiden. Det kan altså se ut som om den raske tiden er den som nærmest hører evigheten til. Og det er kanskje dette Hylland Eriksen sikter til når han snakker om et øyeblikk som står stille i rasende fart.

Men de aller fleste anti-utopiske romaner har en helt (les: antihelt), en individualist som insisterer på å leve i sin egen erfarte tid. Og selv om det går dårlig med disse, drives de gjennom bøkene av et fandenivoldsk ønske om å ta tiden tilbake. Og de blir stående som bevis på menneskets lengsel etter tid, etter en fortelling og en mening.

Det er ikke heller tilfeldig at de bøkene som i størst rad avslører utopiene er romaner, altså fortellinger, hvor idealstaten kommer i kollisjon med den erfarte tidens uunngåelige og ofte uforutsette konsekvenser.

Fortellingenes langsomhet
Når Hylland Eriksen avslutter boken sin med å komme med noen konstruktive råd til hver enkelt av oss og til styresmaktene, er han for klok av andres skade til å bli utopisk. I alle fall i betydningen autoritær. Om rådene hans er utopiske i den mer dagligdagse betydningen, urealistiske, gjenstår å se. Bare tiden kan sette våre drømmer på prøve.

Den viktigste lærdommen av Hylland Eriksens bok er kanskje denne: I kampen mot øyeblikkets tyranni bør vi ikke strebe mot en altomfattende revolusjon eller ty til utopisk drømmeri. Veien til frigjøring går via oss selv.

Når rask og langsom tid møtes, vinner den raske, sier Thomas Hylland Eriksen. På ett punkt er dette feil. For det er sjelden slik i romanene. Der vinner som oftest fortellingen. Der vinner tiden, den langsomme tiden det tar å skrive og lese og leve. Og selv om heltene i de anti-utopiske romanene taper, vinner alltid fortellingen over idealstaten. Tiden vinner over evigheten.

Fortellingen imiterer tiden slik vi erfarer den, full av handlinger, tilfeldigheter og uheldige
konsekvenser. Og i en tid hvor både utopien og fortellingen er erklært døde, bør vi kanskje forsøke å gjennopplive den siste og gjennom den insistere på en mening med livet, en mening som folder seg langsomt ut over tid.

Men husk; Go Slow Mon!



Gi Kudos til denne saken!

tirsdag 8. juli 2008

Selvbiografi eller roman?

Å skrive bok om andre, virkelige mennesker kan være problematisk, særlig dersom forfatteren har skjønnlitterære ambisjoner. Boka som Dagbladet har kåret til norges sekstende beste sakprosabok, Åsne Seiersteds etter hvert så omtalte bok om mannen som selger bøker i Kabul, er bare et eksempel på dette. Men er det lettere å skrive om seg selv?

Ved første innskytelse kan man være fristet til å si at ingen kjenneren en forfatter bedre enn henne selv, i tillegg kan hun jo skrive godt, så hvem skulle passe bedre til å ta tastaturet fatt når hennes liv skal opplyse dataskjermen?

Men tenk på dette. Du opplever noe utrolig morsomt eller rørende eller hva som helst som gjør et sterkt inntrykk på deg. Dagen etter skal du fortelle dette videre til en venn som ikke var tilstede, og etter noen halvveis stotrende forsøk ender du opp med å konkludere overfor din venn med at han nok skulle ha vært der selv. Men vennen din var der ikke, og du får aldri formidlet det du skulle fortalt. Kanskje går det opp for deg at du ikke er der selv lenger heller. Øyeblikket er borte, og det lar seg ikke gjenopprette.

Problemet har med tid å gjøre. Du er aldri den du var i går. Ser man sånn på det, står den som skal skrive en selvbiografi ovenfor det samme problemet som den som skal skrive om et annet menneske. For den man en gang var finnes ikke lenger. Og derfor kan vi kanskje si at selvbiografisk prosjekt er et ønske om å gjenopplive det døde.

Så om vi opplever en selvbiografi som virkelig og nær skyldes dette kanskje mer de språklige og litterære evnene til forfatteren, enn en virkelig nærhet til den personen som en gang var. Og sånn sett står selvbiografien mye nærmere skjønnlitteraturen enn vi ofte tror.

En forfatter som var smertelig klar over dette, var den franske forfatterinnen Marguerite Duras. I veldig mye av det hun skrev blandet hun inn elementer fra sitt egent liv.

Mest kjent blant nordmenn er hun for sine selvbiografiske romaner Elskeren og Elskeren fra Nordkina. Disse bøken handler i hovedsak om hennes ungdomstid i det som den gangen var Indokina, og som nå er Vietnam. Bøken sirkler omkring hennes forhold til moren og familien for øvrig og ikke minst hennes kjærlighetshistorie som femtenåring med en eldre kineser.

Men fortellingen er springende og fragmentert, og den eldre forfatteren innrømmer åpent at de viktigste hendelsene i boken selv for henne bare er som bilder som ikke eksisterer. Duras gjør ingen forsøk på å gjenskape et sant og helhetlig bilde av fortiden og den hun var. Og om man sammenligner de to bøkene finner man mange fakta som avviker fra den ene boken til den andre.

Men dette er gjort helt åpent. Faktisk er temaer som tap, forandring og umuligheten av å vende tilbake noe av de mest sentrale, og kanskje har Duras med sine bøker klart å formidle et mer sant bilde av selvbiografien enn det man finner i vanlige memoarer. Bøkene utgis jo også som romaner. Og poenget er kanskje at det ikke finnes noe klart skille mellom romaner og selvbiografier.

Vil du lese en lengere artikkel om dette temaet, gå til Undertekst



Gi Kudos til denne saken!