fredag 10. oktober 2008

Politikk og spådomskunst

Saera Khans er langt fra den første politikeren som støtter seg til spåkoner. Faktisk har denne kunsten vært nært knyttet til politikk helt fra dens begynnelse.

Sansigere har vært en integrert del av statsvesenet i Mesopotamia, Roma, Kina og Tibet. Sisnevnte stat opererte med et statsorakel, det såkalte Nechung-orakelet til langt opp i moderne tid.

I polikken har spådomskunsten hatt flere viktige funksjoner, som å forutsi mattilgangen, som i fortellingen om Moses og de magre og tykke kyrne, eller å forutsi utfallet av en krig. En annen viktig funksjon har vært å løse konflikter, noe for eksempel orakelet i Delfi var kjent for.

Så om det føles litt pinlig å være Saera Khan akkurat nå, skal hun i det minste vite at hun står i en lang tradisjon.

Forbigåtte storheter

Nobels litteraturpris gikk i år til den franske forfatteren Jean-Marie Gustave Le Clézio. Jeg syntes, i motsetning til Dag Solstads syn i 1968 og på et noe tynt grunnlag (har lest to bøker eller der omkring), at dette kan være et godt valg.

Jeg er imidlertid ikke alltid like enig med det svenske akademiet, som er kjent for å gå sine egne veier. Dette skal de selvsagt ha ros for. Det har ført til mange overraksende og spenstige valg og til at forfattere som ellers ville levd i glemselen har fått sin fortjente oppmerksomhet.

Likevel har nobelprisen i årenes løp klart å overse storheter som Tolstoj, Ibsen, Proust og Joyce – bare for å nevne noen. Andre ganger kommer prisen alt for sent, noe som var tilfellet med Doris Lessing i fjor.

Her er min helt personlige liste over avdøde forfattere som burde hatt Nobels litteraturpris men som aldri fikk den:

1. Jorge Louis Borges
2. Anthony Burgess
3. Astrid Lindgren
4. James Joyce
5. J.R.R. Tolkien

torsdag 25. september 2008

Endelig litt trøndersk rabalder

Herlig.

Jeg leser i Dagbladet at Christopher Nielsen slipper et nytt seriealbum.

Gjennom de årene jeg har fulgt med på denne mannens skittenmørke streker har jeg alltid holdt en liten knapp på den godeste Hold Brillan. Jeg vet ikke hva det kommer av. Muligens fordi jeg er innflyter i Trønderlag og har rikelig med anledning til å beskue mine medborgere litt utenfra. Jeg føler liksom at jeg forstår meg på denne litt underlige blandingen av trausthet og koleriske anfall Hold Brillan står for.

Når endelig Christopher Nielsen svinger pennesplitten igjen og slipper et langt og etterlengtet album gleder det meg derfor stort at den korpulente trønderen får hovedrollen.

onsdag 24. september 2008

Nettutstilling om Albrecth von Haller

16 oktober er en stor dag for alle verdens Albrecht von Haller-entusiaster. Da er det nemmelig 300 år siden denne sveitsiske opplysningsmannen og universalgeniet ble født.

Den fritenkende og akademisk vågale Haller har hatt stor betydning for utviklingen inne botanikk, fysiologi, medisin og litteratur.

Det er jo ekstra gledelig å feire en fødselsdag og ikke følge den mer morbide skikken som har begynt å bre om seg her til lands, nemlig å markere historiske personligheters dødsdag.

Univeristetsbibliotekt i Trondheim er tydeligvis enig i det, og i anledning det stor jubileet flesker de til med en flott nettutstilling om Haller.

Vel blåst.

fredag 19. september 2008

Nye medier og nye tekster

I en artikkel i Dagsavisen i går kommenterer forfatteren Tore Renberg kollega Torgrim Eggens ide om at forfattere bør utgi bøkene sine selv fra egen nettside.

Renberg hevder blant annet at det ikke finnes et reelt behov for digital skjønnlitteratur. Eirik Newth tar på sin side et oppgjør med dette synet og viser blandt annet til lydbøker som også Renberg distribuerer digitalt.

Jeg er enig at den skjønnlitterære papirboka er et godt produkt som kommer til å ha en levetid langt utover cd-platen. Likevel er det ikke tvil om at den skjønnlitterære boka kommer til å bevege seg over i det elektroniske mediet, sakte men sikkert.

Opp gjennom tekstens historie har den vandret fra leirtavler til papyrusruller, kalveskinn og papir. Den har gått fra å være håndskrevet til å bli trykt, den har vært produsert med grifler, penner, skrivemaskiner og datamaskiner. Det interessante er å se hvordan de ulike teknologiene skaper ulike tekster.

I overgangen mellom papirboka og den digitale boka er det derfor ikke så spennende å fokusere på hvilket medium som er det beste, men heller se på de ulike medienes egenskaper og hvordan det kan påvirke tekstens form.

Ennå har ingen norske forfattere grepet skikkelig fatt i de nye muligheten for kreativ utfoldelse som ligger i den digitale bokas interaktive og bokryggsprengende egenskaper. En mulig begynnelse på dette kan vi i disse dager lese i nettkrimen Hva skjedde med Guro Bruun Hansen, som omtales på pondus.no, en tradisjonell krim i et utradisjonelt medium. Her er leseren med på å løse gåten og kan stille spørsmål til detektiven. Samtidig har de ulike karakterene sine egne nettsider og det samme har romanens ukjente forfatter.

Med slike muligheter kan man igjen stille det gamle litteraturvitenskapelige spørsmålet; hva er en roman? Kritikere som vektlegger den fortellende litteraturens polyfoniske og karnevalistiske karakter får kanskje mer vann på mølla i tiden som kommer, kanskje også de teoretikere som setter teksten foran forfatteren.

Om papirboka plutselig opphørte å eksistere i dag, ville jeg savnet den dypt. Men jeg tror pairboka og den digitale boka vil leve i god sameksistens lenge. Vi går spennende tider i møte.

torsdag 18. september 2008

Ingensteds som sted

Jeg så på Bokprogrammet på NRK i går. Det var en reprise fra tirsdag og til min store begeistring handlet det om fremtidsbøker.

Programmet var variert og interessant, og det fikk fram en del gode perspektiver. Jeg merket likevel at en gammel, trofast kjepphest som jeg knapt ha ridd på siden studiedagene, begynte å vrinske så smått ute på stallen.

Jeg er ikke så begeistret for å bruke ordet dystopi for å beskrive fiktive skildringer av skrekksamfunn. En grunn er at dette ikke sier noe om hvilken form skildringen kommer i. For å bruke noen eksempler fra denne litteraturens glansdager finnes det både anti-utopiske drama som Karel Câpeks R.U.R. (1921), anti-utopiske filmer som Fritz Langs Metropolis (1926) og for den saks skyld anti-utopisk opera som Bertolt Brechts Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (1928-29).

Som dere ser foretrekker jeg altså adjektivet anti-utopisk fremfor substantivet dystopi. Når jeg skriver anti-utopisk er det også for å få fram det jeg mener er det mest interessant i bøker som for eksempel 1984 og Brave New World. Nemlig at de står i et negativt forhold til en lang utopisk skriftstradisjon.

De to nevnte bøkene er også romaner, og sånn jeg ser det er det nettopp fordi de er fullt utviklede fortellinger at de får fram sitt anti-utopiske budskap. Det er fordi de innfører singularitet der utopiske tekster er iterative, enkeltstående scener, der utopiske tekster resymerer og en rettlinjet kronologi (med velplasserte akronier) der de utopiske tekstene forsøker å fremstille sine evige idealer.

Det som står på spill i mange anti-utopiske bøker, både de klassikerene jeg har nevnt og nyere bøker, er dette: La oss sette historien om Utopia på prøve, la oss fortelle om dette landet i en realistisk form. Hvordan fungerer egentlig ingensteds som sted?

For dere som er like manisk interessert i dette som meg finner dere en lang, fin artikkel på avlastingngsbloggen min Undertekst.

tirsdag 16. september 2008

Før og etter vanlig tidsregning

Hoveddelen av dette innlegget postet jeg egentlig som en kommentar til et innlegg på Eirik Newths forfatterblogg, der han kommenterer en artikkel i VG den 13.09.

Men så tenkte jeg at det likegodt kunne erstatte et innlegg jeg selv skrev i går som en kommentar til en dagbladartikkel om samme tema. Dette innlegget var et litt tøysete harselas over språklig relativsime, og har jeg slettet det etter å ha vært min egen redaktør, da jeg ut fra kommentarene forsto at poenget (om det var noe) slettes ikke kom fram slik jeg hadde tenkt.

Mange av de tabeller og målestokker vi omgir oss med har et eller annet historisk navn knyttet til seg som Hertz, Becquerel, Richter osv. Det spesielle med den mest vanlige tidsregningen vår er at den oppstår i en kombinasjon av måleenheten år etter den gregorianske kalenderen og en upresis angivelse av når den historiske Jesus kan ha levd. Det siste brukes som et nullpunkt for skalaen. Noe som også reflekterer et linejært tidsperspektiv.

Det er i og for seg uproblematisk å bruke begrepet etter vanlig tidsregning. Funksjonen til begrepet Kristus er likevel å gi en betegnelse til nullpunktet. Og om vi skal erstatte begrepet tidsregning med Kristus, og for eksempel si Cæsar døde i år 44 før vanlig tidsregning blir det vel egentlig like upresist, for vi begynte ikke å regne tiden på den måten i år null, det skjedde først sener ut i kristen tid.

Når vi snakker om datoer etter nullpunktet har vår tidsregning blitt så vanlig at vi ikke lenger trenger å benevne nullpunktet på skalaen. Vi sier bare år 2008 eller år 1030. Om vi skal snakke om år før null er det nødvendig å knytte det til en historisk hendelse, om vi ikke bare skal si før år null. Da duger kanskje Basus Jernet like godt som noe annet, enten du tror på ham eller ei. Historiske tidsangivelser i fra antikken er jo ofte litt upresise uansett, og vi må jo stole på den enkelte språkbrukers evne til å resonere fritt over de ord og begreper han bruker fremfor å ferdigtygge språket slik at alle uregelmessigheter, latente konflikter og historiske nyanser går tapt.

torsdag 11. september 2008

Tjuven hilses velkommen

Da jeg vokste opp på syttitallet hadde vi Trond Viggo på barne-TV. Han forklarte oss i billedlige former om sex. Hos min tante hadde vi også en svensk bok for barn med grafiske illustrasjoner av det ene og det andre. Det skulle være pedagogisk den gangen – åpent og ærlig. Men jeg hadde også kammerater med pornoblader på loftet der alt fra fingre til gulrøtter ble brukt for å peke på inngangen til den kvinnelige vulva.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, kanskje er det fokuset på verdens seksuelle rovdyr, de pedofile tyvene av menneskesjeler, de triste mørkemenn som lurer i buskene, som har fått alle fornuftige voksne til å kneppe igjen, men i dag kan det virke som om barns tilgang på saklig og ærlig seksualopplysning – om det er i fakta eller fiskjonsform – har blitt dårligere. Paradoksalt nok har tilbudet på seksualopplysning i form av gulrøtter og det som verre er økt tilsvarende.

Sannsynligheten for at unger får sin første seksualundervisning fra porno er derfor langt større i dag enn på syttitallet. Derfor ønsker jeg, som trebarnsfar, bøker som den Dagbladet omtaler i dag, Rune Belsviks, Tjuven, velkommen.

God skjønnlitteratur kjennetegnes ofte ved sin ærlighet. Belsvik har alltid fremstått som en dønn ærlig forfatter - morsom, sprelsk, men ærlig. Det er noe leserne hans har lært seg å sett pris på, ikke bare de voksne, men særlig barna. Det er ingen grunn til at han skal svikte leserne sine nå, selv om temaet denne gangen blandt mye annet er sex.

Løsningen på problemet med at barns seksualitet utnyttes er ikke å late som om barn ikke har seksuelle tanker og følelser overhode, og på den måten henfalle til en prippen seksualfortielse som hører tiden før syttitallet til.

Reaksjonene på boka til Belsvik har vært mange og sterke. Et mer nyansert, men likevel kritisk bilde tegnes på barne- og ungdomslitteratur. Her finner dere også lenker til flere andre reaksjoner.

torsdag 28. august 2008

Tapernes historie

I dagens Dagbladet anmelder Stian Bromark romanen De Velvillige av Jonathan Littell. Anmeldelsen er god, og jeg gleder meg til å lese boka. Jeg hang meg likevel opp i en ting.

Bromark skriver:

”Det er nyttig å lese harmdirrende moralleksjoner om serbiske masseovergrep på 1990-tallet skrevet av norske eller amerikanske papirintellektuelle, men ville det ikke blitt mer eksplosiv litteratur dersom krigsforbryter Radovan Karadzic (f. 1945) fikk utbasunere sitt usminkede forsvar for etnisk rensing? Er ikke historien mer utfordrende sett fra taperens ståsted?”

Jeg antar at Bromark har hørt om Mein Kampf, og den er vel kanskje mer rabiat og paranoid enn direkte eksplosiv. Så kan man kanskje si at den ikke er skrevet av Hitler etter at krigen var tapt, snarer i kjølevannet av et kort tilbakeslag, nemlig fengslingen som følge av det famøse ølkjellerkuppet i 1923.

Mein Kampf er altså ikke skrevet av en tilbakeskuende taper. Av samme grunn blir det søkt å betrakte Karl Marx skrifter som tapernes historie etter den kalde krigen.

Men det finnes likevel eksempler på tekster som er skrevet av historiens tapere. Felles for dem alle er at de ikke regnes som særlig god litteratur.

I naziarkitekt Albert Speers to selvbiografiske bøker, skrevet etter at han ble løslatt fra fengsel i 1966, Erinnerungen og Spandauer Tagebücher fins det mye nyttig stoff for historikere, men noen nobelkandidater i litteratur er ingen av bøkene.

Den mest kjente taperboka er muligens Napoleons memoarer, som han dikterte i eksil på St. Helena. Disse er en fin blanding av verdensfjernt drømmeri, stormannsgalskap og til tider god propaganda.

Men særlig eksplosivt er det ikke.

Årsaken til dette er kanskje at det trengs en forfatter med den rette distansen til stoffet i tid og rom, for å skrive en ærlig fremstilling av tapernes historie. Med det som utgangspunkt er jeg helt med på Bromarks poeng. En troverdig fortelling fra tapernes synspunkt kan være sprengstoff - og boka kommer jeg til å lese.

onsdag 27. august 2008

Skillingsvisas hevn

I William Gibson og Bruce Sterlings underfundige bokThe Difference Engine blir datamaskinen oppfunnet i 1855. Ut fra dette springer et viktoriansk dystopia hvor parafinlamper og moderne informasjonsteknologi møtes. Man kan si mye spennende om denne boka, blant annet at den bygger delvis på en virkelig oppfinnelse, som først ble klekket ut av J.H. Muler og sener forsøkt bygd av Charles Baddage, men jeg skal fokusere mest på grunnen til at dette noe spesielle plotet fungerer.

Bokas dickensversjon av it-boomen virker faktisk overrakende troverdig. Årsaken tror jeg er valget av tid og sted for hendelsen. London på 1800-tallet var nemlig også i virkeligheten åstedet for en ganske betydelig informasjonsrevolusjon med ganske mange likhetstrekk med den vi gjennomlever i dag. Faktisk var mange av våre problemstillinger like aktuelle temaer den gangen som nå. Og innlegg som blant annet Dagfinn Nordbøs i Aftenposten 22. August 2008, kunne kanskje likegodt vært skrevet for 150 år siden.

Fenomenet jeg tenker på er selvfølgelig de nye trykkpressene, som på den tiden ble satt i masseproduksjon, og som gjorde det mulig for mennesker utenfor overklassen å få laget trykksaker for en billig penge. Dette førte til en eksplosjonsartet vekst i alskens pamfletter og løpesedler, mange av disse utgitt av synsere, forståsegpåere og glade amatører. Det var reklame, kvaksalveri, personangrep, og tvilsomme politiske ytringer om hverandre, altså ikke helt ulikt dagens bloggsfære.

I 1850 var for så vidt ikke amatørmessige og outrerte pamfletter noe nytt. Alt i 1729 gjore Johnatan Swifts en herlig burleske parodi på dette i A Modest Proposal. Her tar han til ordet for å løse den irske hungerkrisen ved at folk spiser sine egne babyer. Noe som vil løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Det nye på slutten av 1800-tallet er likevel den voldsomme mengden av informasjon.

I dag vet vi alle hva som vokste fram av informasjonsmangfoldet som rådet på gatene i London og New York. Det var i denne tiden de store avishusene virkelig ble store og redaksjonene tunge. Etter hvert overtok redaksjonelle aviser fullstendig for pamflettene, og vi fikk den mediakulturen som vi har vært vant til fram til web 2.0-revolusjonen satte i gang.

I Norge har utviklingen fulgt noenlunde det samme mønstret som jeg har beskrevet over. Vi kjenner alle skillingsbladene eller skillingsvisene. Dette var pamfletter på linje med de som florerte i utlandet og navnet spiller selvfølgelig på prisen det en gang kostet å kjøpe en slik trykksak.

Skillingsbladene har eksistert helt siden 1600-tallet og var vårt første store massemedium. De ble til, og sirkulerte i en sfære delvis uten redaksjonell kontroll. I dag betrakter vi dem som spennende historisk kildemateriale og bevis for folkekulturell blomstring, men det var nok av eksperter og akademikere den gangen som ristet på hodet over skillingbladene, på samme måte som mange gremmer seg over forflatingen av kulturen som følge av blogging, wikipedia, MySpace og YouTube. På begynnelsen av nittenhundretallet vant de redaksjonelle kreftene over folkevrimlet. I dag slår bloggerne tilbake enten vi liker det eller ikke.

De som ikke liker det kan jo trøste seg med at pendelen før eller siden svinger tilbake. Hva som vokser ut av det tilsynelatende kaoset i vår web 2.0-verden, er det ennå ikke godt å si. Men det er viktig å huske på at de redaksjonelle avisene og ukebladene vant fram over amatørenes skillingsviser blant annet fordi den vanlige leseren, valgte dem.

torsdag 21. august 2008

Ingen kulturkrig i Slaraffenland

”Nordmenn liker ikke finkultur” slår Trygve Riiser Gundersen fast i dagens Dagbladet og viser til en større sosiologisk undersøkelse.

Det pågår til stadighet en krig mellom den fine og den folkelige kulturen. Dette er ikke noe nytt, og i og for seg ikke et norsk fenomen heller. I Norge har denne krigen hatt forholdsvis klare fronter, i alle fall siden Kjartan Fløgstad, som ironisk nok brukes som et eksempel på finkultur i den nevnte artikkelen i Dagbladet, skrev sine skarpe essays i Loven Vest for Pecos. Men i løpet av det siste året kan det virke som om forholdet mellom den høyt utdannede kultureliten og den vanlige nordmann har surnet ytterligere.

Vi husker ennå godt da Kjell Ivar Skjerdingstad slaktet og laget grillskiver av Anne B. Ragdes kjente og folkekjære romantriologi for ganske nøyaktig et år siden. Anmeldelsen står ennå som et svært beskrivende bilde på de stadige front mot front kolisjonene mellom den folkelige og den forfinede smak.

I papir-VG på tirsdag denne uka finner vi et ferskt eksempel på at krigen langt fra er over. Der kan vi lese VG-kommentator Frithjof Jacobsens kommentar til boka Norge en Diagnose, redigert av Knut Olav Åmås. Jeg har ikke lest denne boka ennå, så jeg skal ikke si noe om gyldigheten av kommentaren, men merker meg at Jacobsen har lest hele boka ut fra tanken om at det pågår en kulturkamp mellom en elite med en i overkant opphøyet selvaktelse og et tanketomt folk. Jacobsen er naturligvis på de sistnevntes side.

Det kan virke litt pussig at polemikken mellom den utdannede eliten og folket kan bli så heftig i en tid der eliten blir stadig mindre eksklusiv og folket stadig mer lik eliten. Antallet søkere til universitetet øker for hvert år, og antallet studenter som fortsetter til mastergrader og doktorgrader holder samme kurs oppover. Doktorgraden er raskt i ferd med å bli vår tids grunnfag og sjansen for at du treffer på flere høyt utdannet akademikere på et tilfeldig valgt foreldremøter i norske barnehager er stor. Et viktig poeng i den nevnte Dagbladetartikkelen var jo også at det i den høyt utdannede, øvere middelklasse ikke fantes noen særskilt preferanse for finkultur. Dette kan jo vekke en mistanke om at kulturkrigen egenlig er medieskapt og at den norske smaken er åpen og vidtrekkende.

Etter min mening er det åpenbart at folket ikke er en gjeng med tanketomme aper, som bare går å lengter til kjøttdiskene i Stömstad, eller at akademikere er beåndet med så opphøyde tanker etter et liv i den mest utsøkte dannelse, at de ikke kan formidle sitt tankegull uten at det forringes i en slags omvendt alkymi.

Problemet med kulturkrigen er som med alle kriger mangelen på toleranse og innsikt på begge sider. Jeg holder meg heller til det fremtredene synet i Kjartans Fløgstas alt omtalte essaysamling – det gir ingen mening å dele kulturinntrykk opp i ulike sjikt, like lite som det gjør å dele mennesker opp i kategorier. Det betyr selvsagt ikke at det ikke er forskjell på godt og dårlig. Det betyr bare at det gode ikke nødvendigvis er finkultur og at det dårlige ikke nødvendigvis er lavkultur.

Her på Slaraffenland er vi iallfall like; åndssnobber som svenskehandlere, tjukke som smale.

Jeg ser fram til å lese masse litteratur utover høsten, og når jeg ser etter litteratur, da leter jeg både høyt og lavt.

torsdag 24. juli 2008

Mørk ridder

Dagbladets anmelder jubler over en virkelig mørk Batmanfilm. Jeg gleder meg til å se den, for Batman kler så avgjort best sort.

Den dunkle begynnelsen
The Batman, som han ble kalt til å begynne med, dukket opp for aller første gang i nummer 27 av det legendariske tegneseriebladet Detectiv Comics, i mai 1939. Tegneren Bob Kane og manusforfatteren Bill Finger hadde kanskje en bra følelse i magen, og kanskje forsto de at de hadde begynt en ny god superheltserie som en dag kunne måle krefter med den alt superpopulære serien om en viss kappekledd mann fra Krypton. Men de var neppe så stormannsgale at de kunne se for seg hvilken voldsom skikkelse den mørkkledde superhelten uten egne superkrefter skulle komme til å bli.

Fra kultfenomen til kulturfenomen
I dag har Batman vokst langt utover rutene til DC Comics og superhelten er så langt fra en sær interesse for tegneseriegeeks som man kan komme. Han er i ferd med å seile opp blant verdens mest kjente fiksjonsfigurer. Batmandingser går unna like raskt som filmbillettene. Men at han ikke bare hører til den overfladiske delen av populærkulturen kan man tydelig lese i anmeldelsene av han siste film, The Dark Knight, av Robert Nolan, som i morgen kommer til en kino i nærheten av oss nordmenn. Dagbladet går sågar til det skritt å forskutere det mørke eposet The Dark Knight med en Oskar. Og om filmen får en Oskar hva blir det neste for kultfenomenet som er i ferd med å bli et kulturfenomen, en palme i Canes?

Kler best sort
Serien om Batman har opp gjennom historien gått gjennom like mange forvandlinger som en hel generasjon fluelarver til sammen. Den har også figurert i en hel rekke medium, som aviser, radio og tv. Men det interessante er at den i Bob Kanes strek alt fra begynnelsen var en ganske mørk og dyster kontrast til mer glorifiserte superheltserier. Og etter en del runder med både glam og humor (noen ganger ufrivillig) gjenoppsto i 1986 Batman definitivt i sin mest kledelige skikkelse, som mørkets ridder i Frank Miller's begrensede utgave: Batman: The Dark Knight Returns, Dette glimrende seriealbumet forteller om den femti år gamle Batman i det han vender tilbake fra sin pensjonstilværelse. Serien ble en umiddelbar suksess. Hovedgrunnen til at Batman gjør seg så godt når ikke bare kappen men også sinnet hans er sort, er ganske enkelt fordi Batmans alterego, Bruce Wayne, da virker mye mer troverdig. Han har når det kommer til stykket noen mindre gode barndomsopplevelser å fordøye. Som foreldreløs etter å ha sett sine foreldre bli skutt på åpen gate, bærer han på en kontrastfylt blanding av mørke tanker om hevn og et ønske om å tjene det gode. Det er derfor en utprøvd og helt riktig vridning mot det mørke Robert Nolan gjorde når han spilte inn den mesterlig dystre Batman Beginns og nå følger opp med The Dark Knight, en titel som direkte henviser til Frank Millers klassiske tegneserie.



Gi Kudos til denne saken!

lørdag 19. juli 2008

Go slow Mon!

En gang var jeg på en liten palmekledd øy utenfor kysten av Belize. Dette var før reiseprogrammene kom i alle kanaler, så da jeg kom hjem følte jeg meg som en eventyrer. Hvordan øya ser ut nå som ingen palmestrender lenger er immun mot hotellklosser vet jeg ikke.

På denne lille øya var det én vei, som løp fra den ene siden til den andre. Det fantes bare to trafikkskilt langs veien, ett i hver ende. Go Slow! sto det på begge skiltene. På det ene hadde en vittig rastafari tilføyd et Mon med spraylakk. Slik uttrykte skiltet veiens eneste trafikkregel, ja, kanskje hele øyas eneste leveregel: Go Slow Mon! I ettertid har jeg ofte ønsket at livet var så enkelt at jeg kunne leve etter denne ene regelen.

Ta tiden tilbake
For noen år tilbake forsøkte noen utslitte, men optimistiske resursmennesker å reise et lignende skilt her hjemme. Ta tiden tilbake! sto det på det. Optimistene bak skiltreisingen deltok i et prosjekt med tittelen 070605. Prosjektets oppgave var å sette søkelys på hvordan vi bruker tiden i dagens hastige informasjonssamfunn. Den bakenforliggende målsettingen var å skape grobunn for et mer langsomt samfunn, med tid og ro til blant annet grunnforskning, reflekson og ettertanke. En av de mest kjente fruktene av prosjektet er kanskje Thomas Hylland Eriksens esayistiske lille bok Øyeblikkets tyranni, som kom for noen år tilbake. Helt i tråd med innleggets ånd bryr jeg meg ikke nøyaktig om når. Boka er en av de beste i et langt, brokete forfatterskap. Den ble straks en liten bestselger. Det var tydelig at Hylland Eriksen hadde truffet noen strenger hos flere av oss med sitt oppgjør med den masete og raske tiden vi lever i. Og debatt fulgte. Folk gremmet seg offentlig på TV og i aviser over hvor liten tid vi har til alt som egentlig betyr noe. Og endelig følte jeg meg ikke alene når jeg satt foran datamaskinen og drømte om livet.

Men desverre virker det som om også mosen gror raskt i disse dager. Og hvem husker vel prosjekt 070605 eller Øyeblikkets tyranni som annet en mosegrodd tankespinn. Debatten etter Hylland Eriksens bok kan synes redusert, fra å være noe som opptok oss alle i flere uker, til en smule surmuling fra luftstinne kontorer. Er det sånn at alle som føler tidsklemmas grep om livet ikke har tid til å holde en så viktig debatt levende, med alt det krever av grubling og skrivearbeid?

Tid et problem for utopister
Mens vi venter på at massemediene skal få et påskudd til å aktualisere debatten igjen, kan det kanskje være en trøst for noen å vite at tidsnød og andre tidsklemmer ikke er av nyere dato. Går man skrifthistorien nærmere etter i sømmene kan det virke som om vi har hatt alt for liten tid til selvstendig tankegang og erkjennelse så lenge vi har skrevet. Og verst kan det virke som om det har vært i tider hvor informasjonsstrømmen har økt i styrke og verden har åpnet seg, som for eksempel i Platons Athen og under renessansen.

Renessansehumanisten Thomas More høres nesten ut som en gammel slektning av sin navnebror Hylland Eriksen når han i et semifiktivt brev til Claes Gill forklarer hvorfor han brukte så lang tid på å ferdigstille sitt berømte verk Utopia. ”jeg bruker nesten hele dagen på å ordne opp i andres affærer og den lille tiden som blir til overs til å se til mine egne. Til meg selv, det vil si mine studier – ikke et øyeblikk.” Slik beklager han seg og fortsetter nesten en hel side i samme stilen.

Det er neppe et slumpetreff at forfatteren av disse beklagelsene er opphavsmannen til det verk som grunnla den utopiske litteraturen. I få litterære former spiller tid og tidsproblematikk en så viktig rolle som i utopiene.

I Øyeblikkets Tyranni skiller Hylland Eriksen mellom det han kaller rask og langsom tid. Skillet fungerer greit for Hylland Eriksen, men ikke nødvendigvis i andre sammenhenger. For ikke bare er det vanskelig å dele tiden opp i ulike typer. Tid er jo, om det er noe i det hele tatt, enten klokketid (helt objektiv, bare en type) eller erfart tid (helt subjektiv, uendelig mange typer). Hylland Eriksens skille forklarer heller ikke (og er ikke ment å forklare) hva som står på spill i et utopisk verk. Overgangen fra det virkelige til det utopiske er ikke en glidning mellom ulike former for tid. Det er en radikal overgang fra tid til ikke tid, eller det vi kan kalle evighet. En utopi er et evig ideal, et paradis på jorden og den står i motsetning til den virkelige verdens tid.

Den utopiske evighetens historie
Når den utopiske evigheten oppsto er usikkert. Den utopiske tradisjonen startet ikke med sin opphavsmann, More – Platon hadde i alle fall én finger med i spillet.

Når det gjelder Platons Sokrates kan han kanskje virke som et forbilde for en som etter Hylland Eriksens mønster vil bryte ut av den teknologiske hverdagens hurlumhei. Alle som har tatt forberedende husker vel anekdoten om hvordan han falt i staver på slagmarken (en av teknologiens kilder) og ble stående i dagevis og grunne over et problem av stor viktighet. Men likevel forstår vi i Platons dialoger at andre rundt Sokrates ikke var like flinke til å pleie den langsomme tiden, for eksempel i den hektiske hverdagen på Agora. Det ligger blant annet implisitt i Sokrates kritikk av sofistene, at de prater for mye og tenker for lite.

Og alt fra Platons dager har tidsklemmen hatt en tilsynelatende paradoksale virkning på dem som merker den. For det første skaper den et slags reaksjonært ønske om å ordne og bevare og konsolidere. For det andre skaper den et radikalt ønske om å forandre eller bryte ut av tiden man lever i. Hos Platon kommer dette tydeligst til uttrykk i Staten.

Her drøftes flere problemer som fremstår som paralleller til de problemene Hylland Eriksen sliter med i dag, som vanskeligheten av å gjøre flere ting samtidig, som at de som har noe viktig å si (les: filosofene) ikke blir hørt, som overflod av unyttig og skadelig informasjon (les: mimetisk litteratur) og som at tingene kommer i veien for dyp erkjennelse osv.

Alle disse problemene kan sies å være oppstått i et levende virkelig samfunn, i erfaringenes og tidens verden. Og de finner først en løsning i Sokrates tidløse og ideelle stat der filosofene er konger. For som Sokrates sier: ”Filosofene er i stand til å oppfatte det evige og uforanderlige.” Platons løsning blir en sterkt ordnet og regulert stat, som i historiens lys fremstår som lite tiltrekkende. Men likevel. La oss spørre. Låner Hylland Eriksen, bevisst eller ubevisst, tanker fra Platon i sin parole om mer langsom tid? Er den langsomme tiden en tilnærming til evigheten, en tidløshet hvor vi kan være våre egne filosofer og trenge til bunns i livets mysterier, enten vi nå leser Ulysses eller ligger i en hengekøye på en tropisk strand.

Når vi går til Mores Utopia ser vi igjen at det å sette av tid til langsom refleksjon og studier er et vesentlig poeng. Der innføres faktisk sekstimersdagen mer enn fire hundre år før sosialistisk venstreparti ser dagens lys her hjemme. Og tanken bak er nettopp den at folket i Utopia skal få mer langsom tid.

Det å tenke er i utopiene alltid adskilt fra det daglige arbeidet. Og derfor er det så viktig å organisere arbeidet på en slik måte at tanken får tid for seg selv, enten det er hos de fristilte filosofene til Platon eller hos Mores korttidsarbeidere.

Men også teknologien må holdes mest mulig adskilt fra tanken. Dette siste har gitt seg utslag i to forskjellige retninger blant utopistene. På den ene siden har vi de som ikke gir rom for teknologi i sine idealstater. More hører under visse forbehold til disse. På den andre siden har vi Francis Bacon, forfatteren av fragmentet New Atlantis, og av noe nyere dato utopisten og sciencefictionforfatteren H. G. Wells, som fyller sine stater med alskens teknologiske nyvinninger i den hensikt å frigjøre det rent menneskelige. Altså maskinene gjør jobben og menneskene lever frie og lykkelige liv med mengder av langsom tid. Omtrent sånn det burde ha vært i vår tid.

Evigheten blir et tyrannisk øyeblikk
Dette problemet dukker for fullt opp i forlengelsen av den utopiske tradisjonen. Nemlig i 1900-tallets anti-utopiske romaner som i Jevgjeni Samjatins Vi og Huxleys Brave New World (en bok som foregriper mange av fenomenene Hylland Eriksen diskuterer som bla. ungdomsdyrking). Her er all individuell tid slukt av teknologien og av idealstatenes krav om evig lykke. Og den enkeltes liv og fortellinger er tømt for mening. I disse bøkene er problemet snudd på hodet. Her er evigheten, representert ved den ene uforanderlige staten og ved samlebåndet og timeplanenes uendelige repetisjoner, blitt det som fortrenger den langsomme tiden. Det kan altså se ut som om den raske tiden er den som nærmest hører evigheten til. Og det er kanskje dette Hylland Eriksen sikter til når han snakker om et øyeblikk som står stille i rasende fart.

Men de aller fleste anti-utopiske romaner har en helt (les: antihelt), en individualist som insisterer på å leve i sin egen erfarte tid. Og selv om det går dårlig med disse, drives de gjennom bøkene av et fandenivoldsk ønske om å ta tiden tilbake. Og de blir stående som bevis på menneskets lengsel etter tid, etter en fortelling og en mening.

Det er ikke heller tilfeldig at de bøkene som i størst rad avslører utopiene er romaner, altså fortellinger, hvor idealstaten kommer i kollisjon med den erfarte tidens uunngåelige og ofte uforutsette konsekvenser.

Fortellingenes langsomhet
Når Hylland Eriksen avslutter boken sin med å komme med noen konstruktive råd til hver enkelt av oss og til styresmaktene, er han for klok av andres skade til å bli utopisk. I alle fall i betydningen autoritær. Om rådene hans er utopiske i den mer dagligdagse betydningen, urealistiske, gjenstår å se. Bare tiden kan sette våre drømmer på prøve.

Den viktigste lærdommen av Hylland Eriksens bok er kanskje denne: I kampen mot øyeblikkets tyranni bør vi ikke strebe mot en altomfattende revolusjon eller ty til utopisk drømmeri. Veien til frigjøring går via oss selv.

Når rask og langsom tid møtes, vinner den raske, sier Thomas Hylland Eriksen. På ett punkt er dette feil. For det er sjelden slik i romanene. Der vinner som oftest fortellingen. Der vinner tiden, den langsomme tiden det tar å skrive og lese og leve. Og selv om heltene i de anti-utopiske romanene taper, vinner alltid fortellingen over idealstaten. Tiden vinner over evigheten.

Fortellingen imiterer tiden slik vi erfarer den, full av handlinger, tilfeldigheter og uheldige
konsekvenser. Og i en tid hvor både utopien og fortellingen er erklært døde, bør vi kanskje forsøke å gjennopplive den siste og gjennom den insistere på en mening med livet, en mening som folder seg langsomt ut over tid.

Men husk; Go Slow Mon!



Gi Kudos til denne saken!

tirsdag 8. juli 2008

Selvbiografi eller roman?

Å skrive bok om andre, virkelige mennesker kan være problematisk, særlig dersom forfatteren har skjønnlitterære ambisjoner. Boka som Dagbladet har kåret til norges sekstende beste sakprosabok, Åsne Seiersteds etter hvert så omtalte bok om mannen som selger bøker i Kabul, er bare et eksempel på dette. Men er det lettere å skrive om seg selv?

Ved første innskytelse kan man være fristet til å si at ingen kjenneren en forfatter bedre enn henne selv, i tillegg kan hun jo skrive godt, så hvem skulle passe bedre til å ta tastaturet fatt når hennes liv skal opplyse dataskjermen?

Men tenk på dette. Du opplever noe utrolig morsomt eller rørende eller hva som helst som gjør et sterkt inntrykk på deg. Dagen etter skal du fortelle dette videre til en venn som ikke var tilstede, og etter noen halvveis stotrende forsøk ender du opp med å konkludere overfor din venn med at han nok skulle ha vært der selv. Men vennen din var der ikke, og du får aldri formidlet det du skulle fortalt. Kanskje går det opp for deg at du ikke er der selv lenger heller. Øyeblikket er borte, og det lar seg ikke gjenopprette.

Problemet har med tid å gjøre. Du er aldri den du var i går. Ser man sånn på det, står den som skal skrive en selvbiografi ovenfor det samme problemet som den som skal skrive om et annet menneske. For den man en gang var finnes ikke lenger. Og derfor kan vi kanskje si at selvbiografisk prosjekt er et ønske om å gjenopplive det døde.

Så om vi opplever en selvbiografi som virkelig og nær skyldes dette kanskje mer de språklige og litterære evnene til forfatteren, enn en virkelig nærhet til den personen som en gang var. Og sånn sett står selvbiografien mye nærmere skjønnlitteraturen enn vi ofte tror.

En forfatter som var smertelig klar over dette, var den franske forfatterinnen Marguerite Duras. I veldig mye av det hun skrev blandet hun inn elementer fra sitt egent liv.

Mest kjent blant nordmenn er hun for sine selvbiografiske romaner Elskeren og Elskeren fra Nordkina. Disse bøken handler i hovedsak om hennes ungdomstid i det som den gangen var Indokina, og som nå er Vietnam. Bøken sirkler omkring hennes forhold til moren og familien for øvrig og ikke minst hennes kjærlighetshistorie som femtenåring med en eldre kineser.

Men fortellingen er springende og fragmentert, og den eldre forfatteren innrømmer åpent at de viktigste hendelsene i boken selv for henne bare er som bilder som ikke eksisterer. Duras gjør ingen forsøk på å gjenskape et sant og helhetlig bilde av fortiden og den hun var. Og om man sammenligner de to bøkene finner man mange fakta som avviker fra den ene boken til den andre.

Men dette er gjort helt åpent. Faktisk er temaer som tap, forandring og umuligheten av å vende tilbake noe av de mest sentrale, og kanskje har Duras med sine bøker klart å formidle et mer sant bilde av selvbiografien enn det man finner i vanlige memoarer. Bøkene utgis jo også som romaner. Og poenget er kanskje at det ikke finnes noe klart skille mellom romaner og selvbiografier.

Vil du lese en lengere artikkel om dette temaet, gå til Undertekst



Gi Kudos til denne saken!