Skillingsvisas hevn

I William Gibson og Bruce Sterlings underfundige bokThe Difference Engine blir datamaskinen oppfunnet i 1855. Ut fra dette springer et viktoriansk dystopia hvor parafinlamper og moderne informasjonsteknologi møtes. Man kan si mye spennende om denne boka, blant annet at den bygger delvis på en virkelig oppfinnelse, som først ble klekket ut av J.H. Muler og sener forsøkt bygd av Charles Baddage, men jeg skal fokusere mest på grunnen til at dette noe spesielle plotet fungerer.

Bokas dickensversjon av it-boomen virker faktisk overrakende troverdig. Årsaken tror jeg er valget av tid og sted for hendelsen. London på 1800-tallet var nemlig også i virkeligheten åstedet for en ganske betydelig informasjonsrevolusjon med ganske mange likhetstrekk med den vi gjennomlever i dag. Faktisk var mange av våre problemstillinger like aktuelle temaer den gangen som nå. Og innlegg som blant annet Dagfinn Nordbøs i Aftenposten 22. August 2008, kunne kanskje likegodt vært skrevet for 150 år siden.

Fenomenet jeg tenker på er selvfølgelig de nye trykkpressene, som på den tiden ble satt i masseproduksjon, og som gjorde det mulig for mennesker utenfor overklassen å få laget trykksaker for en billig penge. Dette førte til en eksplosjonsartet vekst i alskens pamfletter og løpesedler, mange av disse utgitt av synsere, forståsegpåere og glade amatører. Det var reklame, kvaksalveri, personangrep, og tvilsomme politiske ytringer om hverandre, altså ikke helt ulikt dagens bloggsfære.

I 1850 var for så vidt ikke amatørmessige og outrerte pamfletter noe nytt. Alt i 1729 gjore Johnatan Swifts en herlig burleske parodi på dette i A Modest Proposal. Her tar han til ordet for å løse den irske hungerkrisen ved at folk spiser sine egne babyer. Noe som vil løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Det nye på slutten av 1800-tallet er likevel den voldsomme mengden av informasjon.

I dag vet vi alle hva som vokste fram av informasjonsmangfoldet som rådet på gatene i London og New York. Det var i denne tiden de store avishusene virkelig ble store og redaksjonene tunge. Etter hvert overtok redaksjonelle aviser fullstendig for pamflettene, og vi fikk den mediakulturen som vi har vært vant til fram til web 2.0-revolusjonen satte i gang.

I Norge har utviklingen fulgt noenlunde det samme mønstret som jeg har beskrevet over. Vi kjenner alle skillingsbladene eller skillingsvisene. Dette var pamfletter på linje med de som florerte i utlandet og navnet spiller selvfølgelig på prisen det en gang kostet å kjøpe en slik trykksak.

Skillingsbladene har eksistert helt siden 1600-tallet og var vårt første store massemedium. De ble til, og sirkulerte i en sfære delvis uten redaksjonell kontroll. I dag betrakter vi dem som spennende historisk kildemateriale og bevis for folkekulturell blomstring, men det var nok av eksperter og akademikere den gangen som ristet på hodet over skillingbladene, på samme måte som mange gremmer seg over forflatingen av kulturen som følge av blogging, wikipedia, MySpace og YouTube. På begynnelsen av nittenhundretallet vant de redaksjonelle kreftene over folkevrimlet. I dag slår bloggerne tilbake enten vi liker det eller ikke.

De som ikke liker det kan jo trøste seg med at pendelen før eller siden svinger tilbake. Hva som vokser ut av det tilsynelatende kaoset i vår web 2.0-verden, er det ennå ikke godt å si. Men det er viktig å huske på at de redaksjonelle avisene og ukebladene vant fram over amatørenes skillingsviser blant annet fordi den vanlige leseren, valgte dem.