Ingensteds som sted

Jeg så på Bokprogrammet på NRK i går. Det var en reprise fra tirsdag og til min store begeistring handlet det om fremtidsbøker.

Programmet var variert og interessant, og det fikk fram en del gode perspektiver. Jeg merket likevel at en gammel, trofast kjepphest som jeg knapt ha ridd på siden studiedagene, begynte å vrinske så smått ute på stallen.

Jeg er ikke så begeistret for å bruke ordet dystopi for å beskrive fiktive skildringer av skrekksamfunn. En grunn er at dette ikke sier noe om hvilken form skildringen kommer i. For å bruke noen eksempler fra denne litteraturens glansdager finnes det både anti-utopiske drama som Karel Câpeks R.U.R. (1921), anti-utopiske filmer som Fritz Langs Metropolis (1926) og for den saks skyld anti-utopisk opera som Bertolt Brechts Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (1928-29).

Som dere ser foretrekker jeg altså adjektivet anti-utopisk fremfor substantivet dystopi. Når jeg skriver anti-utopisk er det også for å få fram det jeg mener er det mest interessant i bøker som for eksempel 1984 og Brave New World. Nemlig at de står i et negativt forhold til en lang utopisk skriftstradisjon.

De to nevnte bøkene er også romaner, og sånn jeg ser det er det nettopp fordi de er fullt utviklede fortellinger at de får fram sitt anti-utopiske budskap. Det er fordi de innfører singularitet der utopiske tekster er iterative, enkeltstående scener, der utopiske tekster resymerer og en rettlinjet kronologi (med velplasserte akronier) der de utopiske tekstene forsøker å fremstille sine evige idealer.

Det som står på spill i mange anti-utopiske bøker, både de klassikerene jeg har nevnt og nyere bøker, er dette: La oss sette historien om Utopia på prøve, la oss fortelle om dette landet i en realistisk form. Hvordan fungerer egentlig ingensteds som sted?

For dere som er like manisk interessert i dette som meg finner dere en lang, fin artikkel på avlastingngsbloggen min Undertekst.