På det Gyldene Freden og i gatene omkring har det vanket visesmeder og skalder i snart fem hundre år. De har diktet ved hjørnebordene, de har sunget sine viser, de har kranglet og de har skålt. Dette var førsteklasses musikere, men mange av dem har også skrevet seg inn i Sveriges litteraturhistorie som store diktere. Ved og under bordene i kroene, langs smugene og gatene og noen ganger i rennesteinene i Gamla Stan har Lars Wivallius, Lasse Luciodor, Carl Bellman, Carl Jonas Love Almquist, Evert Taube og sist men ikke minst (i mer enn en forstand) Cornelis Wreeswijk levd sine kunstnerliv.
Lars Wivallius og Lasse Lusiodor er selvskrevne blant disse begavelsene, de levde eventyrlige liv preget av konflikter, drømmerier, flukt, fangenskap, triumf og undergang. Wivallius ble dømt til døden, men flyktet fra sin egen henrettelse. Senere i livet ble han en av Stockholms viktigste advokater. Luciodor mistet også nesten hodet, i hans tilfelle for et dikt, men vant sin rettssak mot en av Sveriges mektigste menn. Likevel ble han drept på kjellerkroa Fimmelstången to år senere. Morderens hans? Løjnant Arvid Storm flyktet til Norge og ble kommandant på Bergenhus festning. Han er stamfar til den ikke ukjente Norske slekten Wedel.
Begge disse to inspirerte Bellmann, hoffpoeten som havnet i gjeldsfengsel. Året før Bellmanns død fødtes Carl Almquist. Med sine Songes skaper han noe av det mest originale som er gjort inne svensk visekunst. Han ble anklaget for mordforsøk og bedrageri og dro i landflyktighet.
Evert Taube og Cornelis Wreeswijk møttes på Den Gyldene Freden. De hadde røtter i Wivallius og Luciodor, men var begge inspirert av den store franske skalden Francois Villon.
Alle Gamla Stans store skalder brant for frihet, kjærlighet, eventyret og livskunsten.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar