lørdag 19. juli 2008

Go slow Mon!

En gang var jeg på en liten palmekledd øy utenfor kysten av Belize. Dette var før reiseprogrammene kom i alle kanaler, så da jeg kom hjem følte jeg meg som en eventyrer. Hvordan øya ser ut nå som ingen palmestrender lenger er immun mot hotellklosser vet jeg ikke.

På denne lille øya var det én vei, som løp fra den ene siden til den andre. Det fantes bare to trafikkskilt langs veien, ett i hver ende. Go Slow! sto det på begge skiltene. På det ene hadde en vittig rastafari tilføyd et Mon med spraylakk. Slik uttrykte skiltet veiens eneste trafikkregel, ja, kanskje hele øyas eneste leveregel: Go Slow Mon! I ettertid har jeg ofte ønsket at livet var så enkelt at jeg kunne leve etter denne ene regelen.

Ta tiden tilbake
For noen år tilbake forsøkte noen utslitte, men optimistiske resursmennesker å reise et lignende skilt her hjemme. Ta tiden tilbake! sto det på det. Optimistene bak skiltreisingen deltok i et prosjekt med tittelen 070605. Prosjektets oppgave var å sette søkelys på hvordan vi bruker tiden i dagens hastige informasjonssamfunn. Den bakenforliggende målsettingen var å skape grobunn for et mer langsomt samfunn, med tid og ro til blant annet grunnforskning, reflekson og ettertanke. En av de mest kjente fruktene av prosjektet er kanskje Thomas Hylland Eriksens esayistiske lille bok Øyeblikkets tyranni, som kom for noen år tilbake. Helt i tråd med innleggets ånd bryr jeg meg ikke nøyaktig om når. Boka er en av de beste i et langt, brokete forfatterskap. Den ble straks en liten bestselger. Det var tydelig at Hylland Eriksen hadde truffet noen strenger hos flere av oss med sitt oppgjør med den masete og raske tiden vi lever i. Og debatt fulgte. Folk gremmet seg offentlig på TV og i aviser over hvor liten tid vi har til alt som egentlig betyr noe. Og endelig følte jeg meg ikke alene når jeg satt foran datamaskinen og drømte om livet.

Men desverre virker det som om også mosen gror raskt i disse dager. Og hvem husker vel prosjekt 070605 eller Øyeblikkets tyranni som annet en mosegrodd tankespinn. Debatten etter Hylland Eriksens bok kan synes redusert, fra å være noe som opptok oss alle i flere uker, til en smule surmuling fra luftstinne kontorer. Er det sånn at alle som føler tidsklemmas grep om livet ikke har tid til å holde en så viktig debatt levende, med alt det krever av grubling og skrivearbeid?

Tid et problem for utopister
Mens vi venter på at massemediene skal få et påskudd til å aktualisere debatten igjen, kan det kanskje være en trøst for noen å vite at tidsnød og andre tidsklemmer ikke er av nyere dato. Går man skrifthistorien nærmere etter i sømmene kan det virke som om vi har hatt alt for liten tid til selvstendig tankegang og erkjennelse så lenge vi har skrevet. Og verst kan det virke som om det har vært i tider hvor informasjonsstrømmen har økt i styrke og verden har åpnet seg, som for eksempel i Platons Athen og under renessansen.

Renessansehumanisten Thomas More høres nesten ut som en gammel slektning av sin navnebror Hylland Eriksen når han i et semifiktivt brev til Claes Gill forklarer hvorfor han brukte så lang tid på å ferdigstille sitt berømte verk Utopia. ”jeg bruker nesten hele dagen på å ordne opp i andres affærer og den lille tiden som blir til overs til å se til mine egne. Til meg selv, det vil si mine studier – ikke et øyeblikk.” Slik beklager han seg og fortsetter nesten en hel side i samme stilen.

Det er neppe et slumpetreff at forfatteren av disse beklagelsene er opphavsmannen til det verk som grunnla den utopiske litteraturen. I få litterære former spiller tid og tidsproblematikk en så viktig rolle som i utopiene.

I Øyeblikkets Tyranni skiller Hylland Eriksen mellom det han kaller rask og langsom tid. Skillet fungerer greit for Hylland Eriksen, men ikke nødvendigvis i andre sammenhenger. For ikke bare er det vanskelig å dele tiden opp i ulike typer. Tid er jo, om det er noe i det hele tatt, enten klokketid (helt objektiv, bare en type) eller erfart tid (helt subjektiv, uendelig mange typer). Hylland Eriksens skille forklarer heller ikke (og er ikke ment å forklare) hva som står på spill i et utopisk verk. Overgangen fra det virkelige til det utopiske er ikke en glidning mellom ulike former for tid. Det er en radikal overgang fra tid til ikke tid, eller det vi kan kalle evighet. En utopi er et evig ideal, et paradis på jorden og den står i motsetning til den virkelige verdens tid.

Den utopiske evighetens historie
Når den utopiske evigheten oppsto er usikkert. Den utopiske tradisjonen startet ikke med sin opphavsmann, More – Platon hadde i alle fall én finger med i spillet.

Når det gjelder Platons Sokrates kan han kanskje virke som et forbilde for en som etter Hylland Eriksens mønster vil bryte ut av den teknologiske hverdagens hurlumhei. Alle som har tatt forberedende husker vel anekdoten om hvordan han falt i staver på slagmarken (en av teknologiens kilder) og ble stående i dagevis og grunne over et problem av stor viktighet. Men likevel forstår vi i Platons dialoger at andre rundt Sokrates ikke var like flinke til å pleie den langsomme tiden, for eksempel i den hektiske hverdagen på Agora. Det ligger blant annet implisitt i Sokrates kritikk av sofistene, at de prater for mye og tenker for lite.

Og alt fra Platons dager har tidsklemmen hatt en tilsynelatende paradoksale virkning på dem som merker den. For det første skaper den et slags reaksjonært ønske om å ordne og bevare og konsolidere. For det andre skaper den et radikalt ønske om å forandre eller bryte ut av tiden man lever i. Hos Platon kommer dette tydeligst til uttrykk i Staten.

Her drøftes flere problemer som fremstår som paralleller til de problemene Hylland Eriksen sliter med i dag, som vanskeligheten av å gjøre flere ting samtidig, som at de som har noe viktig å si (les: filosofene) ikke blir hørt, som overflod av unyttig og skadelig informasjon (les: mimetisk litteratur) og som at tingene kommer i veien for dyp erkjennelse osv.

Alle disse problemene kan sies å være oppstått i et levende virkelig samfunn, i erfaringenes og tidens verden. Og de finner først en løsning i Sokrates tidløse og ideelle stat der filosofene er konger. For som Sokrates sier: ”Filosofene er i stand til å oppfatte det evige og uforanderlige.” Platons løsning blir en sterkt ordnet og regulert stat, som i historiens lys fremstår som lite tiltrekkende. Men likevel. La oss spørre. Låner Hylland Eriksen, bevisst eller ubevisst, tanker fra Platon i sin parole om mer langsom tid? Er den langsomme tiden en tilnærming til evigheten, en tidløshet hvor vi kan være våre egne filosofer og trenge til bunns i livets mysterier, enten vi nå leser Ulysses eller ligger i en hengekøye på en tropisk strand.

Når vi går til Mores Utopia ser vi igjen at det å sette av tid til langsom refleksjon og studier er et vesentlig poeng. Der innføres faktisk sekstimersdagen mer enn fire hundre år før sosialistisk venstreparti ser dagens lys her hjemme. Og tanken bak er nettopp den at folket i Utopia skal få mer langsom tid.

Det å tenke er i utopiene alltid adskilt fra det daglige arbeidet. Og derfor er det så viktig å organisere arbeidet på en slik måte at tanken får tid for seg selv, enten det er hos de fristilte filosofene til Platon eller hos Mores korttidsarbeidere.

Men også teknologien må holdes mest mulig adskilt fra tanken. Dette siste har gitt seg utslag i to forskjellige retninger blant utopistene. På den ene siden har vi de som ikke gir rom for teknologi i sine idealstater. More hører under visse forbehold til disse. På den andre siden har vi Francis Bacon, forfatteren av fragmentet New Atlantis, og av noe nyere dato utopisten og sciencefictionforfatteren H. G. Wells, som fyller sine stater med alskens teknologiske nyvinninger i den hensikt å frigjøre det rent menneskelige. Altså maskinene gjør jobben og menneskene lever frie og lykkelige liv med mengder av langsom tid. Omtrent sånn det burde ha vært i vår tid.

Evigheten blir et tyrannisk øyeblikk
Dette problemet dukker for fullt opp i forlengelsen av den utopiske tradisjonen. Nemlig i 1900-tallets anti-utopiske romaner som i Jevgjeni Samjatins Vi og Huxleys Brave New World (en bok som foregriper mange av fenomenene Hylland Eriksen diskuterer som bla. ungdomsdyrking). Her er all individuell tid slukt av teknologien og av idealstatenes krav om evig lykke. Og den enkeltes liv og fortellinger er tømt for mening. I disse bøkene er problemet snudd på hodet. Her er evigheten, representert ved den ene uforanderlige staten og ved samlebåndet og timeplanenes uendelige repetisjoner, blitt det som fortrenger den langsomme tiden. Det kan altså se ut som om den raske tiden er den som nærmest hører evigheten til. Og det er kanskje dette Hylland Eriksen sikter til når han snakker om et øyeblikk som står stille i rasende fart.

Men de aller fleste anti-utopiske romaner har en helt (les: antihelt), en individualist som insisterer på å leve i sin egen erfarte tid. Og selv om det går dårlig med disse, drives de gjennom bøkene av et fandenivoldsk ønske om å ta tiden tilbake. Og de blir stående som bevis på menneskets lengsel etter tid, etter en fortelling og en mening.

Det er ikke heller tilfeldig at de bøkene som i størst rad avslører utopiene er romaner, altså fortellinger, hvor idealstaten kommer i kollisjon med den erfarte tidens uunngåelige og ofte uforutsette konsekvenser.

Fortellingenes langsomhet
Når Hylland Eriksen avslutter boken sin med å komme med noen konstruktive råd til hver enkelt av oss og til styresmaktene, er han for klok av andres skade til å bli utopisk. I alle fall i betydningen autoritær. Om rådene hans er utopiske i den mer dagligdagse betydningen, urealistiske, gjenstår å se. Bare tiden kan sette våre drømmer på prøve.

Den viktigste lærdommen av Hylland Eriksens bok er kanskje denne: I kampen mot øyeblikkets tyranni bør vi ikke strebe mot en altomfattende revolusjon eller ty til utopisk drømmeri. Veien til frigjøring går via oss selv.

Når rask og langsom tid møtes, vinner den raske, sier Thomas Hylland Eriksen. På ett punkt er dette feil. For det er sjelden slik i romanene. Der vinner som oftest fortellingen. Der vinner tiden, den langsomme tiden det tar å skrive og lese og leve. Og selv om heltene i de anti-utopiske romanene taper, vinner alltid fortellingen over idealstaten. Tiden vinner over evigheten.

Fortellingen imiterer tiden slik vi erfarer den, full av handlinger, tilfeldigheter og uheldige
konsekvenser. Og i en tid hvor både utopien og fortellingen er erklært døde, bør vi kanskje forsøke å gjennopplive den siste og gjennom den insistere på en mening med livet, en mening som folder seg langsomt ut over tid.

Men husk; Go Slow Mon!



Gi Kudos til denne saken!

Ingen kommentarer: