Selvbiografi eller roman?

Å skrive bok om andre, virkelige mennesker kan være problematisk, særlig dersom forfatteren har skjønnlitterære ambisjoner. Boka som Dagbladet har kåret til norges sekstende beste sakprosabok, Åsne Seiersteds etter hvert så omtalte bok om mannen som selger bøker i Kabul, er bare et eksempel på dette. Men er det lettere å skrive om seg selv?

Ved første innskytelse kan man være fristet til å si at ingen kjenneren en forfatter bedre enn henne selv, i tillegg kan hun jo skrive godt, så hvem skulle passe bedre til å ta tastaturet fatt når hennes liv skal opplyse dataskjermen?

Men tenk på dette. Du opplever noe utrolig morsomt eller rørende eller hva som helst som gjør et sterkt inntrykk på deg. Dagen etter skal du fortelle dette videre til en venn som ikke var tilstede, og etter noen halvveis stotrende forsøk ender du opp med å konkludere overfor din venn med at han nok skulle ha vært der selv. Men vennen din var der ikke, og du får aldri formidlet det du skulle fortalt. Kanskje går det opp for deg at du ikke er der selv lenger heller. Øyeblikket er borte, og det lar seg ikke gjenopprette.

Problemet har med tid å gjøre. Du er aldri den du var i går. Ser man sånn på det, står den som skal skrive en selvbiografi ovenfor det samme problemet som den som skal skrive om et annet menneske. For den man en gang var finnes ikke lenger. Og derfor kan vi kanskje si at selvbiografisk prosjekt er et ønske om å gjenopplive det døde.

Så om vi opplever en selvbiografi som virkelig og nær skyldes dette kanskje mer de språklige og litterære evnene til forfatteren, enn en virkelig nærhet til den personen som en gang var. Og sånn sett står selvbiografien mye nærmere skjønnlitteraturen enn vi ofte tror.

En forfatter som var smertelig klar over dette, var den franske forfatterinnen Marguerite Duras. I veldig mye av det hun skrev blandet hun inn elementer fra sitt egent liv.

Mest kjent blant nordmenn er hun for sine selvbiografiske romaner Elskeren og Elskeren fra Nordkina. Disse bøken handler i hovedsak om hennes ungdomstid i det som den gangen var Indokina, og som nå er Vietnam. Bøken sirkler omkring hennes forhold til moren og familien for øvrig og ikke minst hennes kjærlighetshistorie som femtenåring med en eldre kineser.

Men fortellingen er springende og fragmentert, og den eldre forfatteren innrømmer åpent at de viktigste hendelsene i boken selv for henne bare er som bilder som ikke eksisterer. Duras gjør ingen forsøk på å gjenskape et sant og helhetlig bilde av fortiden og den hun var. Og om man sammenligner de to bøkene finner man mange fakta som avviker fra den ene boken til den andre.

Men dette er gjort helt åpent. Faktisk er temaer som tap, forandring og umuligheten av å vende tilbake noe av de mest sentrale, og kanskje har Duras med sine bøker klart å formidle et mer sant bilde av selvbiografien enn det man finner i vanlige memoarer. Bøkene utgis jo også som romaner. Og poenget er kanskje at det ikke finnes noe klart skille mellom romaner og selvbiografier.

Vil du lese en lengere artikkel om dette temaet, gå til Undertekst