Ingen kulturkrig i Slaraffenland

”Nordmenn liker ikke finkultur” slår Trygve Riiser Gundersen fast i dagens Dagbladet og viser til en større sosiologisk undersøkelse.

Det pågår til stadighet en krig mellom den fine og den folkelige kulturen. Dette er ikke noe nytt, og i og for seg ikke et norsk fenomen heller. I Norge har denne krigen hatt forholdsvis klare fronter, i alle fall siden Kjartan Fløgstad, som ironisk nok brukes som et eksempel på finkultur i den nevnte artikkelen i Dagbladet, skrev sine skarpe essays i Loven Vest for Pecos. Men i løpet av det siste året kan det virke som om forholdet mellom den høyt utdannede kultureliten og den vanlige nordmann har surnet ytterligere.

Vi husker ennå godt da Kjell Ivar Skjerdingstad slaktet og laget grillskiver av Anne B. Ragdes kjente og folkekjære romantriologi for ganske nøyaktig et år siden. Anmeldelsen står ennå som et svært beskrivende bilde på de stadige front mot front kolisjonene mellom den folkelige og den forfinede smak.

I papir-VG på tirsdag denne uka finner vi et ferskt eksempel på at krigen langt fra er over. Der kan vi lese VG-kommentator Frithjof Jacobsens kommentar til boka Norge en Diagnose, redigert av Knut Olav Åmås. Jeg har ikke lest denne boka ennå, så jeg skal ikke si noe om gyldigheten av kommentaren, men merker meg at Jacobsen har lest hele boka ut fra tanken om at det pågår en kulturkamp mellom en elite med en i overkant opphøyet selvaktelse og et tanketomt folk. Jacobsen er naturligvis på de sistnevntes side.

Det kan virke litt pussig at polemikken mellom den utdannede eliten og folket kan bli så heftig i en tid der eliten blir stadig mindre eksklusiv og folket stadig mer lik eliten. Antallet søkere til universitetet øker for hvert år, og antallet studenter som fortsetter til mastergrader og doktorgrader holder samme kurs oppover. Doktorgraden er raskt i ferd med å bli vår tids grunnfag og sjansen for at du treffer på flere høyt utdannet akademikere på et tilfeldig valgt foreldremøter i norske barnehager er stor. Et viktig poeng i den nevnte Dagbladetartikkelen var jo også at det i den høyt utdannede, øvere middelklasse ikke fantes noen særskilt preferanse for finkultur. Dette kan jo vekke en mistanke om at kulturkrigen egenlig er medieskapt og at den norske smaken er åpen og vidtrekkende.

Etter min mening er det åpenbart at folket ikke er en gjeng med tanketomme aper, som bare går å lengter til kjøttdiskene i Stömstad, eller at akademikere er beåndet med så opphøyde tanker etter et liv i den mest utsøkte dannelse, at de ikke kan formidle sitt tankegull uten at det forringes i en slags omvendt alkymi.

Problemet med kulturkrigen er som med alle kriger mangelen på toleranse og innsikt på begge sider. Jeg holder meg heller til det fremtredene synet i Kjartans Fløgstas alt omtalte essaysamling – det gir ingen mening å dele kulturinntrykk opp i ulike sjikt, like lite som det gjør å dele mennesker opp i kategorier. Det betyr selvsagt ikke at det ikke er forskjell på godt og dårlig. Det betyr bare at det gode ikke nødvendigvis er finkultur og at det dårlige ikke nødvendigvis er lavkultur.

Her på Slaraffenland er vi iallfall like; åndssnobber som svenskehandlere, tjukke som smale.

Jeg ser fram til å lese masse litteratur utover høsten, og når jeg ser etter litteratur, da leter jeg både høyt og lavt.