torsdag 28. august 2008

Tapernes historie

I dagens Dagbladet anmelder Stian Bromark romanen De Velvillige av Jonathan Littell. Anmeldelsen er god, og jeg gleder meg til å lese boka. Jeg hang meg likevel opp i en ting.

Bromark skriver:

”Det er nyttig å lese harmdirrende moralleksjoner om serbiske masseovergrep på 1990-tallet skrevet av norske eller amerikanske papirintellektuelle, men ville det ikke blitt mer eksplosiv litteratur dersom krigsforbryter Radovan Karadzic (f. 1945) fikk utbasunere sitt usminkede forsvar for etnisk rensing? Er ikke historien mer utfordrende sett fra taperens ståsted?”

Jeg antar at Bromark har hørt om Mein Kampf, og den er vel kanskje mer rabiat og paranoid enn direkte eksplosiv. Så kan man kanskje si at den ikke er skrevet av Hitler etter at krigen var tapt, snarer i kjølevannet av et kort tilbakeslag, nemlig fengslingen som følge av det famøse ølkjellerkuppet i 1923.

Mein Kampf er altså ikke skrevet av en tilbakeskuende taper. Av samme grunn blir det søkt å betrakte Karl Marx skrifter som tapernes historie etter den kalde krigen.

Men det finnes likevel eksempler på tekster som er skrevet av historiens tapere. Felles for dem alle er at de ikke regnes som særlig god litteratur.

I naziarkitekt Albert Speers to selvbiografiske bøker, skrevet etter at han ble løslatt fra fengsel i 1966, Erinnerungen og Spandauer Tagebücher fins det mye nyttig stoff for historikere, men noen nobelkandidater i litteratur er ingen av bøkene.

Den mest kjente taperboka er muligens Napoleons memoarer, som han dikterte i eksil på St. Helena. Disse er en fin blanding av verdensfjernt drømmeri, stormannsgalskap og til tider god propaganda.

Men særlig eksplosivt er det ikke.

Årsaken til dette er kanskje at det trengs en forfatter med den rette distansen til stoffet i tid og rom, for å skrive en ærlig fremstilling av tapernes historie. Med det som utgangspunkt er jeg helt med på Bromarks poeng. En troverdig fortelling fra tapernes synspunkt kan være sprengstoff - og boka kommer jeg til å lese.

4 kommentarer:

Sigrun sa...

Jeg vil vel heller si at taperne var jødene, romfolket, homofile, utviklingshemmede, sinnslidende og alle andre som ble utryddet.

Kronos sa...

Et veldig godt poeng, når du ser sånn på det. Men akkurat i denne sammenhengen tenkte jeg mest på tapere blant partene i en krig. De som ofte står for en ideologi og etikk som (heldigvis når det gjelder nasistene) har tapt.

Admiral_Gullars sa...

Taperne var kanskje også de såkalte "tyskertøsene" og menige frontkjempere med (oftest) idealistiske motiver i en tilnærmet hjernevasket tilstand, samt tvangsrekrutterte sjøfolk i hjemmeflåten.

Hjemmeflåten forsynte folket i Norge med mat og andre nødvendigheter (Norge var ikke selvforsynt under verdenskrigen) men sjøfolka der ble framstillet som forædere urettmessig.

Sjøfolka i hjemmeflåten var arbeidsfolk som gjorde det de måtte gjøre, for eget folk og ett okkupert land.

Kronos sa...

I en krig er det naturligvis mange tapere. Her må vi kanskje skille mellom alle de som led tap (Og her var tapene definitivt størst hos jødene og andre som ble utsatt for nasistens barbari) og de som faktisk tapte krigen. Vi er jo opplært til å tenke at vi skal ha sympati med taperne. Det er ikke nødvendigvis tilfelle med taperne i en krig. Nasistene fortjener ingen sympati. Det betyr imidlertid ikke at det ikke kan være grupper og enkeltskjebner på tapernes side vi kan sympatisere med. Det beste eksempelet på det er etter min mening de såkalte tyskerungene. Boka til Littell handler dog ikke om disse men om historien sett med nasistenes øyne, og når jeg sier at dette kan være sprengstoff, er det blandt annet fordi også de hæslige sidene av menneskenaturen kan gi god og tankevekkende littertur, og ikke fordi jeg sympatiserer med nasistene.