Sier man ordet satire tenker mange på noe morsomt, enten det er en film eller en bok eller noe annet. Andre tenker på noe som er skarpt i kantene og krast. Atter andre tenker seg noe mørkt og dystert. Og alle har rett. Men mange er kanskje ikke klar over at satiren har en lang historie. Allerede de gamle romerne skrev satirer, ja de hevdet sågar at de fant opp formen.
Ordet satire er latin og betyr faktisk ”blandet salat”. Et pussig navn på en litterær sjanger kanskje. Men egentlig gir det ganske god mening. For de romerske satirene ble skrevet på en tid hvor folk var ganske nøye med formene – også når de skrev. En ode skrev man sånn, og et epos skrev man slik. Det var regler for diktenes oppbygning og hva slags verseføtter man brukte. I satiren derimot var det vanlig å blande verseformene fritt, og de dristigste blandet sågar vers og prosa til en herlig litterær salat.
Ikke bare i formen var satiren løssluppen. Satirene til Horats, Juvenal og Petronius, renner over av fråtsing og kjønnslig omgang, og er noen av de beste kilden vi har til virkelige romerske orgier. Men først og fremst er disse satirene fulle av sleivspark og nådeløst presise stikk i de fleste retninger.
Der har vi altså satiren: Løssluppen, morsom, og nådeløst kritisk. Sånn har den vært til alle tider.
Opp gjennom historien har satiren også mer og mer blitt forbundet med en bestemt type humor, nemlig den sorte. En av de aller mest kjente satirikerne levde i England på 16- og 1700-tallet. Det var den halvgale, misantropen Jonathan Swift, mannen bak Gullivers reiser, en bok som når den ikke redigeres til barnebok og kuttes til halvparten, syder av sure sarkasmer og bitre utfall. Men all gallen serveres i skjønn forening med en underfundig og ofte befriende humor. Likevel er kanskje ikke Gullivers reiser Swifts beskeste satire. I en liten pamflett han kalte A Modest Proposal, tok han i sin tid til ordet for å løse den Irske hungerkrisen ved at folk spiste sine egen babyer. Noe som ville løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Pamfletten var selvsagt ironisk og ment som et angrep på forfattere av denne typen pamfletter, som på Swifts tid overøste verden med snusfornuftige og komplett idiotiske forslag om alt mulig.
Vi som lever i dag fikk oppleve en aldri så liten satirisk blomsting rett før hundreårsskiftet i filmer som Fight-club og the Truman Show. Og i litteraturen nådde satiren sitt mest makabre høydepunkt siden Swift med Brett Easton Ellis’ American Psycho.
lørdag 26. september 2009
fredag 11. september 2009
Biblioteket i Babel
Angående metafysikerne på i Tlön, skriver den Argentinske kortprosamesteren Jorge Luis Borges at: ”De søker verken sannhet eller sannsynlighet; de søker forbauselse. De tror at metafysikken er en gren av den fantastiske litteraturen.”
For å forstå dette utsagnet må vi forstå planeten Tlön, og på dette emnet finnes det bare en autorisert ekspert, nemlig Borges selv, mannen som diktet opp Tlön, og gjorde kloden så levende at han bare trengte ti sider på å beskrive ”dens arkitektur og strider, med dens mytologis terror og språks opprør, dens keisere og sjøer, dens mineraler og fugler og fisker, dens algebra og ildebranner, dens teologiske og metafysiske kontroverser.”
Tlön er en verden der bare det indre livet eksisterer. Her har alle sin egen sannhet, og ytre objekter er det enhver vil at det skal være.
I en slik verden er det meningsløst selv for en filosof å søke sannheten, og forbauselsen, sjokkeffekten har overtatt som tanken, samtalen, diskursens vesentlige virkemiddel og endemål.
Dette kan nesten virke som en skrekkversjon av livet på verdensveven.
Borges, som alene er grunn nok til å ikke ta nobelprisen i litteratur helt på alvor, da han aldri mottok den, levde lenge før vår internettverden. Da han døde i 1986 var det ennå tre år til Tim Berners-Lee skulle komme på ideen til World Wide Web. Likevel kan det virke som om flere av Borges kortprosatekster kommenterer internetts uendelighet av ord og meninger.
Mest slående er det i Biblioteket i Babel.
Biblioteket er uendelig stort. Det innholder alle mulige kombinasjoner av bokstavene i det latinske alfabetet, samt mellomrom og vanlige ortografiske tegn. Disse forekommer i alle tekstlengder. Så for hver meningsfulle setning finnes det en enorm mengde kakafonier, verbale tåpeligheter og unøyaktigheter.
Det finnes naturligvis en katalog over denne uendeligheten av tekster, men også forfalskede kataloger og kataloger som er nesten helt like den første katalogen, med bare et koma forandret osv. i det uendelige. Det samme gjelder naturligvis bøkene. I biblioteket er det tekster fullstendig uten mening, men også en sjelden gang en nesten fullkommen tekst.
Det er som en virkeliggjørelse av noe biologen T. H. Huxley, forfatteren Aldous Huxleys bestefar, en gang sa: ”Gir du et uendelig antall apekatter en skrivemaskin vil en av dem nødvendigvis på ett eller annet tidspunkt skrive et mesterverk.”
På ett eller annet tidspunkt i dette bibliotekets historie går det opp for bibliotekarene at siden biblioteket må innholde enhver bok, så må det nødvendigvis også finnes en endelige tekst, en rettferdiggjøring, en begrunnelse for et hvert menneskes handlinger i hele universet.
Det oppstår også et håp om at man kan finne en klargjøring av menneskehetens dypeste mysterier og av biblioteket og tidens opphav.
For å finne denne teksten utnevnes egne søkere. Det blir foreslått flere mulige fremgangsmåter for bokjakten. En er slik: Finn en bok A som forteller hvor denne bøkenes bok står. For å finne bok A, finn en bok B som forteller hvor bok A står – og så videre i det uendelige.
Det blir en ørkenvandring i et ustanselig sammensurium av tekster. Søkerne som leter etter den endelige teksten trøttes ut, de blir desillusjonerte og melankolske. Denne melankolien sprer seg til hele biblioteket og selvmord og brå død forekommer stadig oftere. Antallet bibliotekarer synker. Den enorme samlingen av ord og bokstaver er i ferd med å ta knekken på dem.
At denne vidunderlig skremmende og korte teksten kan leses som et bilde på internett, selv om den er skrevet lenge før det amerikanske forsvaret tenkte på å koble datamaskinene sine sammen, og slik kan sies å kommentere Borges ettertid, er helt i forfatterens egen ånd.
Han går kanskje ennå lenger i å beskrive slike paradokser i tekstens historie, når han sier: ”Enhver forfatter skaper sin egen forgjenger.”
I et sånn perspektiv er det mulig å si at web 2.0 har skrevet fortellingen om biblioteket i Babel, en tekst som i videre forstand forteller oss om ting som går langt utenfor livet på dataskjermen.
Biblioteket i Babel er et speilbilde av universet, uendelig men uferdig. Fortellingen gjenspeiler naturens og menneskehetens lover, der små tilfeller av orden og fullkommenhet eksisterer i en verden av kaos.
For å forstå dette utsagnet må vi forstå planeten Tlön, og på dette emnet finnes det bare en autorisert ekspert, nemlig Borges selv, mannen som diktet opp Tlön, og gjorde kloden så levende at han bare trengte ti sider på å beskrive ”dens arkitektur og strider, med dens mytologis terror og språks opprør, dens keisere og sjøer, dens mineraler og fugler og fisker, dens algebra og ildebranner, dens teologiske og metafysiske kontroverser.”
Tlön er en verden der bare det indre livet eksisterer. Her har alle sin egen sannhet, og ytre objekter er det enhver vil at det skal være.
I en slik verden er det meningsløst selv for en filosof å søke sannheten, og forbauselsen, sjokkeffekten har overtatt som tanken, samtalen, diskursens vesentlige virkemiddel og endemål.
Dette kan nesten virke som en skrekkversjon av livet på verdensveven.
Borges, som alene er grunn nok til å ikke ta nobelprisen i litteratur helt på alvor, da han aldri mottok den, levde lenge før vår internettverden. Da han døde i 1986 var det ennå tre år til Tim Berners-Lee skulle komme på ideen til World Wide Web. Likevel kan det virke som om flere av Borges kortprosatekster kommenterer internetts uendelighet av ord og meninger.
Mest slående er det i Biblioteket i Babel.
Biblioteket er uendelig stort. Det innholder alle mulige kombinasjoner av bokstavene i det latinske alfabetet, samt mellomrom og vanlige ortografiske tegn. Disse forekommer i alle tekstlengder. Så for hver meningsfulle setning finnes det en enorm mengde kakafonier, verbale tåpeligheter og unøyaktigheter.
Det finnes naturligvis en katalog over denne uendeligheten av tekster, men også forfalskede kataloger og kataloger som er nesten helt like den første katalogen, med bare et koma forandret osv. i det uendelige. Det samme gjelder naturligvis bøkene. I biblioteket er det tekster fullstendig uten mening, men også en sjelden gang en nesten fullkommen tekst.
Det er som en virkeliggjørelse av noe biologen T. H. Huxley, forfatteren Aldous Huxleys bestefar, en gang sa: ”Gir du et uendelig antall apekatter en skrivemaskin vil en av dem nødvendigvis på ett eller annet tidspunkt skrive et mesterverk.”
På ett eller annet tidspunkt i dette bibliotekets historie går det opp for bibliotekarene at siden biblioteket må innholde enhver bok, så må det nødvendigvis også finnes en endelige tekst, en rettferdiggjøring, en begrunnelse for et hvert menneskes handlinger i hele universet.
Det oppstår også et håp om at man kan finne en klargjøring av menneskehetens dypeste mysterier og av biblioteket og tidens opphav.
For å finne denne teksten utnevnes egne søkere. Det blir foreslått flere mulige fremgangsmåter for bokjakten. En er slik: Finn en bok A som forteller hvor denne bøkenes bok står. For å finne bok A, finn en bok B som forteller hvor bok A står – og så videre i det uendelige.
Det blir en ørkenvandring i et ustanselig sammensurium av tekster. Søkerne som leter etter den endelige teksten trøttes ut, de blir desillusjonerte og melankolske. Denne melankolien sprer seg til hele biblioteket og selvmord og brå død forekommer stadig oftere. Antallet bibliotekarer synker. Den enorme samlingen av ord og bokstaver er i ferd med å ta knekken på dem.
At denne vidunderlig skremmende og korte teksten kan leses som et bilde på internett, selv om den er skrevet lenge før det amerikanske forsvaret tenkte på å koble datamaskinene sine sammen, og slik kan sies å kommentere Borges ettertid, er helt i forfatterens egen ånd.
Han går kanskje ennå lenger i å beskrive slike paradokser i tekstens historie, når han sier: ”Enhver forfatter skaper sin egen forgjenger.”
I et sånn perspektiv er det mulig å si at web 2.0 har skrevet fortellingen om biblioteket i Babel, en tekst som i videre forstand forteller oss om ting som går langt utenfor livet på dataskjermen.
Biblioteket i Babel er et speilbilde av universet, uendelig men uferdig. Fortellingen gjenspeiler naturens og menneskehetens lover, der små tilfeller av orden og fullkommenhet eksisterer i en verden av kaos.
søndag 2. august 2009
Om hvorfor androider drømmer, og roboter ikke gjør det
I science fiction finnes det mange ulike begreper for å beskrive menneskemaskinen. Men er det egentlig noen forskjell på en robot, en androide og en kyborg? Jeg vil si, ja. Her dreier det seg om noe så vesentlig som ulike syn på mennesket – og for så vidt også maskinen.
Spørsmålet om menneskets forhold til maskinen er like gammelt som de første heisekranene. For kran er faktisk den bokstavelige betydningen av det oldgreske ordet mekhané som har gitt oss både mekanisk og maskin. Men ordet fikk også snart en overført betydning og ble benyttet om ulike former for bedrag , sluhet og renkespill.
De første maskinene var kraner som ble benyttet i teateret og løfteanordninger benyttet i krig. Interessant nok merker vi oss at maskinen, alt fra dens begynnelse, inntok de rommene den ennå har i vår bevissthet; på den ene siden teaterets lekene verden, på den andre siden krigens dystre skueplass. Maskinen er både venn og fiende, og stimulerer både til lyst og frykt.
Dette bildet har selvsagt vært med på å prege den mest ambivalente maskinen av dem alle, nemlig menneskemaskinen; en gestalt som ennå i det store og hele befinner seg i fiksjonens verden.
Men noen av de første menneskemaskinene, androidene, var i sin begynnelse virkelige nok. Ordet androide som er satt sammen av de greske ordene andros (menneske) og eidos (bilde/form) betegnet alt fra renessansen av en bestemt type automatiske dukker, som utsmykket forseggjorte urverk. Senere ble disse dukkene laget for sin egen skyld. Den mest berømte androiden var dog ikke et menneske, men en and. Den ble laget av instrumentmaker Jacques de Vaucanson. Anden utmerket seg med at den ved siden av å rappe, vifte med vingene og dreie på hodet, kunne fordøye sin egen mat. Sjekk ut anda på Wikipedia.
Senere har androidene flyttet inn i bøkene, og de vi treffer i science fiction litteraturen er noe helt annet en dukker. Men et trekk har de beholdt. Utsprunget som de har fra leken og estetikkens verden er den knyttet til de vakreste sidene ved mennesket. Og kanskje er det derfor de mange ganger fremstår som mer menneskelige enn oss, som for eksempel i Philip K. Dicks kultklassiker: Do Androids Dream of Electric Sheep; en bok som Ridley Scott filmatiserte som Blade Runner. I boka og filmen er det androidene som står for en moralsk søken i en ellers forvitret og korrupt verden. ”Directors cut”-utgaven av filmen avsluttes sågar med bilder av en androide i en slags kristuspositur.
Men selv om androiden historisk går lenger tilbake enn roboten, er det roboten folk først og fremst forbinder med science fiction. Ordet robot ble introdusert av den tsjekkisk forfatteren Carel Kapeck, og betyr kort og godt arbeider. Roboten hører altså til i arbeidets og alvorets verden. Den defineres ofte som noe som er forskjellig fra mennesket, og er som det noe truende, og kan være en potensiell rival. Kanskje er det derfor mange forfattere har hatt behov for å lage egne lover og regler for roboter, som for eksempel Isaac Asimovs tre berømte Laws of Robotics.
Mens man i roboten mest ser maskinen og i androiden mest mennesket, har disse to aspektene ved menneskemaskinen smeltet sammen til ett i kyborgen. Kyborg er science fiction litteraturens forkortelse for ”kybernetiske organismer”. Altså er det snakk om noe som styres både av organiske og tekniske prosesser. Det gir ikke mening å spørre om kyborgen er en maskin eller et menneske, for her er begge deler sammenflettet til en ny form for eksistens.
Vil du lese mer om de forskjellige typene menneskemaskiner anbefales, foruten boka til Dick, Asimovs I, robot og William Gibsons Matrix-triologi.
Spørsmålet om menneskets forhold til maskinen er like gammelt som de første heisekranene. For kran er faktisk den bokstavelige betydningen av det oldgreske ordet mekhané som har gitt oss både mekanisk og maskin. Men ordet fikk også snart en overført betydning og ble benyttet om ulike former for bedrag , sluhet og renkespill.
De første maskinene var kraner som ble benyttet i teateret og løfteanordninger benyttet i krig. Interessant nok merker vi oss at maskinen, alt fra dens begynnelse, inntok de rommene den ennå har i vår bevissthet; på den ene siden teaterets lekene verden, på den andre siden krigens dystre skueplass. Maskinen er både venn og fiende, og stimulerer både til lyst og frykt.
Dette bildet har selvsagt vært med på å prege den mest ambivalente maskinen av dem alle, nemlig menneskemaskinen; en gestalt som ennå i det store og hele befinner seg i fiksjonens verden.
Men noen av de første menneskemaskinene, androidene, var i sin begynnelse virkelige nok. Ordet androide som er satt sammen av de greske ordene andros (menneske) og eidos (bilde/form) betegnet alt fra renessansen av en bestemt type automatiske dukker, som utsmykket forseggjorte urverk. Senere ble disse dukkene laget for sin egen skyld. Den mest berømte androiden var dog ikke et menneske, men en and. Den ble laget av instrumentmaker Jacques de Vaucanson. Anden utmerket seg med at den ved siden av å rappe, vifte med vingene og dreie på hodet, kunne fordøye sin egen mat. Sjekk ut anda på Wikipedia.
Senere har androidene flyttet inn i bøkene, og de vi treffer i science fiction litteraturen er noe helt annet en dukker. Men et trekk har de beholdt. Utsprunget som de har fra leken og estetikkens verden er den knyttet til de vakreste sidene ved mennesket. Og kanskje er det derfor de mange ganger fremstår som mer menneskelige enn oss, som for eksempel i Philip K. Dicks kultklassiker: Do Androids Dream of Electric Sheep; en bok som Ridley Scott filmatiserte som Blade Runner. I boka og filmen er det androidene som står for en moralsk søken i en ellers forvitret og korrupt verden. ”Directors cut”-utgaven av filmen avsluttes sågar med bilder av en androide i en slags kristuspositur.
Men selv om androiden historisk går lenger tilbake enn roboten, er det roboten folk først og fremst forbinder med science fiction. Ordet robot ble introdusert av den tsjekkisk forfatteren Carel Kapeck, og betyr kort og godt arbeider. Roboten hører altså til i arbeidets og alvorets verden. Den defineres ofte som noe som er forskjellig fra mennesket, og er som det noe truende, og kan være en potensiell rival. Kanskje er det derfor mange forfattere har hatt behov for å lage egne lover og regler for roboter, som for eksempel Isaac Asimovs tre berømte Laws of Robotics.
Mens man i roboten mest ser maskinen og i androiden mest mennesket, har disse to aspektene ved menneskemaskinen smeltet sammen til ett i kyborgen. Kyborg er science fiction litteraturens forkortelse for ”kybernetiske organismer”. Altså er det snakk om noe som styres både av organiske og tekniske prosesser. Det gir ikke mening å spørre om kyborgen er en maskin eller et menneske, for her er begge deler sammenflettet til en ny form for eksistens.
Vil du lese mer om de forskjellige typene menneskemaskiner anbefales, foruten boka til Dick, Asimovs I, robot og William Gibsons Matrix-triologi.
torsdag 23. juli 2009
Verne vs Wells
Dette innlegget er et tungvektermøte mellom to slagkraftige herremenn innen den fantastiske litteraturens historie: Den franske stilisten Jules Verne (1828-1909) møter den britiske drømmeren H.G. Wells (1866-1946)
Begge er hver for seg trukket fram som grunnleggere av sciencefictionlitteraturen. Dette er muligens å gå litt langt, da denne litteraturen bygger på en tradisjon som er lang og sammensatt. Som de nyskapende forfatteren de var, har de likevel satt sitt umiskjennelige merke på sjangeren.
Men hvem skrev egentlig mest interessant om fremtiden den gangen for hundre år siden?
Oscar Wilde holdt en knapp på Verne, kanskje på grunn av hans rene og vakre språk og hans evne til å tegne et realistisk fremtidsbilde.
Oscar Wildes hylest til Verne har imidlertid falt den Argeninske fabulisten, Jorge Luis Borges som jeg nettopp har blogget, tungt for brystet. For, som han sier, skrev Verne utelukkende om det sannsynlige – undervannsbåter og turer til månen, mens Wells skrev om usannsynlige muligheter, som usynlige menn og tidsmaskiner. Noen ganger til og med om rene umuligheter, som en mann som kommer tilbake fra fremtiden med en blomst derfra.
Det er ikke tvil om at Verne var mest treffende i sine spekulasjoner om vitenskapens utvkling, og hos ham finner vi igjen mange tekniske nyvinninger som enten har blitt oppfunnet etterpå eller fortsatt diskuteres som vitenskaplige muligheter.
Likevel vil jeg gi Wells seieren på poeng. Hans fremtidsromaner er mer tankevekkende der de balanserer mellom det utopiske og anti-utopiske. Hans bøker er fiksjoner som sprenger grensen for vår verden og åpner dører inn til ukjente univers, slik god litteratur skal gjøre.
Begge er hver for seg trukket fram som grunnleggere av sciencefictionlitteraturen. Dette er muligens å gå litt langt, da denne litteraturen bygger på en tradisjon som er lang og sammensatt. Som de nyskapende forfatteren de var, har de likevel satt sitt umiskjennelige merke på sjangeren.
Men hvem skrev egentlig mest interessant om fremtiden den gangen for hundre år siden?
Oscar Wilde holdt en knapp på Verne, kanskje på grunn av hans rene og vakre språk og hans evne til å tegne et realistisk fremtidsbilde.
Oscar Wildes hylest til Verne har imidlertid falt den Argeninske fabulisten, Jorge Luis Borges som jeg nettopp har blogget, tungt for brystet. For, som han sier, skrev Verne utelukkende om det sannsynlige – undervannsbåter og turer til månen, mens Wells skrev om usannsynlige muligheter, som usynlige menn og tidsmaskiner. Noen ganger til og med om rene umuligheter, som en mann som kommer tilbake fra fremtiden med en blomst derfra.
Det er ikke tvil om at Verne var mest treffende i sine spekulasjoner om vitenskapens utvkling, og hos ham finner vi igjen mange tekniske nyvinninger som enten har blitt oppfunnet etterpå eller fortsatt diskuteres som vitenskaplige muligheter.
Likevel vil jeg gi Wells seieren på poeng. Hans fremtidsromaner er mer tankevekkende der de balanserer mellom det utopiske og anti-utopiske. Hans bøker er fiksjoner som sprenger grensen for vår verden og åpner dører inn til ukjente univers, slik god litteratur skal gjøre.
onsdag 1. juli 2009
En hare til latter og ettertanke
I den finske forfatteren Arto Paasilinnas bok Harens År møter vi, foruten Journalisten Vatanen, en svært stoisk hare. Om det er Vatanen eller haren som er hovedpersonen i boka er ikke godt å si.
Denne gangen ønsker jeg å skrive litt om en bok som er skrevet på syttitallet, som jeg ofte går og tenker på. Ikke fordi den er så storslagen og bemerkelsesverdig i seg selv, men snarere fordi det er en liten og morsom bok som skaper stor litteratur med enkle virkemidler.
Sier man Finland til en gjennomsnittsnordmann dukker alle klisjéene opp med det samme; tristesse, vodka, badstuer og dystre, poetiske skoger der bare elg og tømmerhoggere med langt fett hår ferdes. Og få folkeslag er flinkere til å dyrke myten om seg selv enn finnene. De gjør det både på film og i fjernsynsteater og også i litteraturen. Men heldigvis skjer det ikke uten en ganske stor dose selvironi.
En ting svært få forbinder med Finland er jåleri (nå ser vi bort fra en og annen tulipanvase). Og når jeg nå skal si noe om Arto Paasilinnas roman Harens År er kanskje dette en passe begynnelse: Den er ikke jålete.
Allerede på første side aner vi en eim av svette og dårlig fordøyd vodka i det vi møter journalisten Vatanen sammen med en fotograf. Begge er sure og grinete og på vei hjem i bil til en traurig tilværelse i Helsingfors der de bor og arbeider: ”De var gifta, bedragna och desillusionerade, bägge med begynnande magsår och en mängd andra problem som tyngde dem.”
Til alt hell, i alle fall for leseren, blir deres dystre biltur avbrutt av at de kjører på en hare. Og at dette ikke er en hvilken som helst hare forstår vi alt før sammenstøtet i det haren presenteres for leseren: ”Berusad av sommarens skjønhet ble den stående på bakhasorna mitt på vägen och avtecknade sig måleriskt mot den röda solen.”
Haren overlever gudsjelov ulykken og blir snart oppsporet av Vatanen som har forlatt sin kamerat i bilen for å søke etter den. Så slår de seg sammen, haren og Vatanen. Og med haren som følgesvenn oppgir journalisten sitt triste liv i byen og begir seg av sted på en vandring inn i de dype finske skoger. Og selv om både hans kone og venner gjør enkelte forsøk på å lokke ham tilbake har Vatanen fra denne stund blitt en skogens mann.
Resten av boken handler om de to vandringfellenes mange eventyr i skogen og det mildt sagt aparte persongalleriet de treffer på. Den ene røverhistorien tar den andre. Ikke vet jeg om det er Vatanens maskuline sjarm eller harens dype sinnero eller bare gleden over det gjensidige vennskapet de utvikler. Det er umulig ikke å la seg rive med av forfatterens frekke skrønemakeri.
Paasilina har også pakket alt sammen inn i et passe lakonisk, no nonsens språk, som bare øker lesegleden, for uten å stimulerer lattermusklene ytterligere.
Harens år er et stykke varmt, underfundig og stimulerende lesing som anbefales for alle som har glemt sjarmen ved nordisk natur. Og selv om boken er morsom er den, som de beste morsomme bøker og finske sjøer, ikke uten dypere grunn.
Denne gangen ønsker jeg å skrive litt om en bok som er skrevet på syttitallet, som jeg ofte går og tenker på. Ikke fordi den er så storslagen og bemerkelsesverdig i seg selv, men snarere fordi det er en liten og morsom bok som skaper stor litteratur med enkle virkemidler.
Sier man Finland til en gjennomsnittsnordmann dukker alle klisjéene opp med det samme; tristesse, vodka, badstuer og dystre, poetiske skoger der bare elg og tømmerhoggere med langt fett hår ferdes. Og få folkeslag er flinkere til å dyrke myten om seg selv enn finnene. De gjør det både på film og i fjernsynsteater og også i litteraturen. Men heldigvis skjer det ikke uten en ganske stor dose selvironi.
En ting svært få forbinder med Finland er jåleri (nå ser vi bort fra en og annen tulipanvase). Og når jeg nå skal si noe om Arto Paasilinnas roman Harens År er kanskje dette en passe begynnelse: Den er ikke jålete.
Allerede på første side aner vi en eim av svette og dårlig fordøyd vodka i det vi møter journalisten Vatanen sammen med en fotograf. Begge er sure og grinete og på vei hjem i bil til en traurig tilværelse i Helsingfors der de bor og arbeider: ”De var gifta, bedragna och desillusionerade, bägge med begynnande magsår och en mängd andra problem som tyngde dem.”
Til alt hell, i alle fall for leseren, blir deres dystre biltur avbrutt av at de kjører på en hare. Og at dette ikke er en hvilken som helst hare forstår vi alt før sammenstøtet i det haren presenteres for leseren: ”Berusad av sommarens skjønhet ble den stående på bakhasorna mitt på vägen och avtecknade sig måleriskt mot den röda solen.”
Haren overlever gudsjelov ulykken og blir snart oppsporet av Vatanen som har forlatt sin kamerat i bilen for å søke etter den. Så slår de seg sammen, haren og Vatanen. Og med haren som følgesvenn oppgir journalisten sitt triste liv i byen og begir seg av sted på en vandring inn i de dype finske skoger. Og selv om både hans kone og venner gjør enkelte forsøk på å lokke ham tilbake har Vatanen fra denne stund blitt en skogens mann.
Resten av boken handler om de to vandringfellenes mange eventyr i skogen og det mildt sagt aparte persongalleriet de treffer på. Den ene røverhistorien tar den andre. Ikke vet jeg om det er Vatanens maskuline sjarm eller harens dype sinnero eller bare gleden over det gjensidige vennskapet de utvikler. Det er umulig ikke å la seg rive med av forfatterens frekke skrønemakeri.
Paasilina har også pakket alt sammen inn i et passe lakonisk, no nonsens språk, som bare øker lesegleden, for uten å stimulerer lattermusklene ytterligere.
Harens år er et stykke varmt, underfundig og stimulerende lesing som anbefales for alle som har glemt sjarmen ved nordisk natur. Og selv om boken er morsom er den, som de beste morsomme bøker og finske sjøer, ikke uten dypere grunn.
fredag 10. oktober 2008
Politikk og spådomskunst
Saera Khans er langt fra den første politikeren som støtter seg til spåkoner. Faktisk har denne kunsten vært nært knyttet til politikk helt fra dens begynnelse.
Sansigere har vært en integrert del av statsvesenet i Mesopotamia, Roma, Kina og Tibet. Sisnevnte stat opererte med et statsorakel, det såkalte Nechung-orakelet til langt opp i moderne tid.
I polikken har spådomskunsten hatt flere viktige funksjoner, som å forutsi mattilgangen, som i fortellingen om Moses og de magre og tykke kyrne, eller å forutsi utfallet av en krig. En annen viktig funksjon har vært å løse konflikter, noe for eksempel orakelet i Delfi var kjent for.
Så om det føles litt pinlig å være Saera Khan akkurat nå, skal hun i det minste vite at hun står i en lang tradisjon.
Sansigere har vært en integrert del av statsvesenet i Mesopotamia, Roma, Kina og Tibet. Sisnevnte stat opererte med et statsorakel, det såkalte Nechung-orakelet til langt opp i moderne tid.
I polikken har spådomskunsten hatt flere viktige funksjoner, som å forutsi mattilgangen, som i fortellingen om Moses og de magre og tykke kyrne, eller å forutsi utfallet av en krig. En annen viktig funksjon har vært å løse konflikter, noe for eksempel orakelet i Delfi var kjent for.
Så om det føles litt pinlig å være Saera Khan akkurat nå, skal hun i det minste vite at hun står i en lang tradisjon.
Forbigåtte storheter
Nobels litteraturpris gikk i år til den franske forfatteren Jean-Marie Gustave Le Clézio. Jeg syntes, i motsetning til Dag Solstads syn i 1968 og på et noe tynt grunnlag (har lest to bøker eller der omkring), at dette kan være et godt valg.
Jeg er imidlertid ikke alltid like enig med det svenske akademiet, som er kjent for å gå sine egne veier. Dette skal de selvsagt ha ros for. Det har ført til mange overraksende og spenstige valg og til at forfattere som ellers ville levd i glemselen har fått sin fortjente oppmerksomhet.
Likevel har nobelprisen i årenes løp klart å overse storheter som Tolstoj, Ibsen, Proust og Joyce – bare for å nevne noen. Andre ganger kommer prisen alt for sent, noe som var tilfellet med Doris Lessing i fjor.
Her er min helt personlige liste over avdøde forfattere som burde hatt Nobels litteraturpris men som aldri fikk den:
1. Jorge Louis Borges
2. Anthony Burgess
3. Astrid Lindgren
4. James Joyce
5. J.R.R. Tolkien
Jeg er imidlertid ikke alltid like enig med det svenske akademiet, som er kjent for å gå sine egne veier. Dette skal de selvsagt ha ros for. Det har ført til mange overraksende og spenstige valg og til at forfattere som ellers ville levd i glemselen har fått sin fortjente oppmerksomhet.
Likevel har nobelprisen i årenes løp klart å overse storheter som Tolstoj, Ibsen, Proust og Joyce – bare for å nevne noen. Andre ganger kommer prisen alt for sent, noe som var tilfellet med Doris Lessing i fjor.
Her er min helt personlige liste over avdøde forfattere som burde hatt Nobels litteraturpris men som aldri fikk den:
1. Jorge Louis Borges
2. Anthony Burgess
3. Astrid Lindgren
4. James Joyce
5. J.R.R. Tolkien
torsdag 25. september 2008
Endelig litt trøndersk rabalder
Herlig.
Jeg leser i Dagbladet at Christopher Nielsen slipper et nytt seriealbum.
Gjennom de årene jeg har fulgt med på denne mannens skittenmørke streker har jeg alltid holdt en liten knapp på den godeste Hold Brillan. Jeg vet ikke hva det kommer av. Muligens fordi jeg er innflyter i Trønderlag og har rikelig med anledning til å beskue mine medborgere litt utenfra. Jeg føler liksom at jeg forstår meg på denne litt underlige blandingen av trausthet og koleriske anfall Hold Brillan står for.
Når endelig Christopher Nielsen svinger pennesplitten igjen og slipper et langt og etterlengtet album gleder det meg derfor stort at den korpulente trønderen får hovedrollen.
Jeg leser i Dagbladet at Christopher Nielsen slipper et nytt seriealbum.
Gjennom de årene jeg har fulgt med på denne mannens skittenmørke streker har jeg alltid holdt en liten knapp på den godeste Hold Brillan. Jeg vet ikke hva det kommer av. Muligens fordi jeg er innflyter i Trønderlag og har rikelig med anledning til å beskue mine medborgere litt utenfra. Jeg føler liksom at jeg forstår meg på denne litt underlige blandingen av trausthet og koleriske anfall Hold Brillan står for.
Når endelig Christopher Nielsen svinger pennesplitten igjen og slipper et langt og etterlengtet album gleder det meg derfor stort at den korpulente trønderen får hovedrollen.
onsdag 24. september 2008
Nettutstilling om Albrecth von Haller
16 oktober er en stor dag for alle verdens Albrecht von Haller-entusiaster. Da er det nemmelig 300 år siden denne sveitsiske opplysningsmannen og universalgeniet ble født.
Den fritenkende og akademisk vågale Haller har hatt stor betydning for utviklingen inne botanikk, fysiologi, medisin og litteratur.
Det er jo ekstra gledelig å feire en fødselsdag og ikke følge den mer morbide skikken som har begynt å bre om seg her til lands, nemlig å markere historiske personligheters dødsdag.
Univeristetsbibliotekt i Trondheim er tydeligvis enig i det, og i anledning det stor jubileet flesker de til med en flott nettutstilling om Haller.
Vel blåst.
Den fritenkende og akademisk vågale Haller har hatt stor betydning for utviklingen inne botanikk, fysiologi, medisin og litteratur.
Det er jo ekstra gledelig å feire en fødselsdag og ikke følge den mer morbide skikken som har begynt å bre om seg her til lands, nemlig å markere historiske personligheters dødsdag.
Univeristetsbibliotekt i Trondheim er tydeligvis enig i det, og i anledning det stor jubileet flesker de til med en flott nettutstilling om Haller.
Vel blåst.
fredag 19. september 2008
Nye medier og nye tekster
I en artikkel i Dagsavisen i går kommenterer forfatteren Tore Renberg kollega Torgrim Eggens ide om at forfattere bør utgi bøkene sine selv fra egen nettside.
Renberg hevder blant annet at det ikke finnes et reelt behov for digital skjønnlitteratur. Eirik Newth tar på sin side et oppgjør med dette synet og viser blandt annet til lydbøker som også Renberg distribuerer digitalt.
Jeg er enig at den skjønnlitterære papirboka er et godt produkt som kommer til å ha en levetid langt utover cd-platen. Likevel er det ikke tvil om at den skjønnlitterære boka kommer til å bevege seg over i det elektroniske mediet, sakte men sikkert.
Opp gjennom tekstens historie har den vandret fra leirtavler til papyrusruller, kalveskinn og papir. Den har gått fra å være håndskrevet til å bli trykt, den har vært produsert med grifler, penner, skrivemaskiner og datamaskiner. Det interessante er å se hvordan de ulike teknologiene skaper ulike tekster.
I overgangen mellom papirboka og den digitale boka er det derfor ikke så spennende å fokusere på hvilket medium som er det beste, men heller se på de ulike medienes egenskaper og hvordan det kan påvirke tekstens form.
Ennå har ingen norske forfattere grepet skikkelig fatt i de nye muligheten for kreativ utfoldelse som ligger i den digitale bokas interaktive og bokryggsprengende egenskaper. En mulig begynnelse på dette kan vi i disse dager lese i nettkrimen Hva skjedde med Guro Bruun Hansen, som omtales på pondus.no, en tradisjonell krim i et utradisjonelt medium. Her er leseren med på å løse gåten og kan stille spørsmål til detektiven. Samtidig har de ulike karakterene sine egne nettsider og det samme har romanens ukjente forfatter.
Med slike muligheter kan man igjen stille det gamle litteraturvitenskapelige spørsmålet; hva er en roman? Kritikere som vektlegger den fortellende litteraturens polyfoniske og karnevalistiske karakter får kanskje mer vann på mølla i tiden som kommer, kanskje også de teoretikere som setter teksten foran forfatteren.
Om papirboka plutselig opphørte å eksistere i dag, ville jeg savnet den dypt. Men jeg tror pairboka og den digitale boka vil leve i god sameksistens lenge. Vi går spennende tider i møte.
Renberg hevder blant annet at det ikke finnes et reelt behov for digital skjønnlitteratur. Eirik Newth tar på sin side et oppgjør med dette synet og viser blandt annet til lydbøker som også Renberg distribuerer digitalt.
Jeg er enig at den skjønnlitterære papirboka er et godt produkt som kommer til å ha en levetid langt utover cd-platen. Likevel er det ikke tvil om at den skjønnlitterære boka kommer til å bevege seg over i det elektroniske mediet, sakte men sikkert.
Opp gjennom tekstens historie har den vandret fra leirtavler til papyrusruller, kalveskinn og papir. Den har gått fra å være håndskrevet til å bli trykt, den har vært produsert med grifler, penner, skrivemaskiner og datamaskiner. Det interessante er å se hvordan de ulike teknologiene skaper ulike tekster.
I overgangen mellom papirboka og den digitale boka er det derfor ikke så spennende å fokusere på hvilket medium som er det beste, men heller se på de ulike medienes egenskaper og hvordan det kan påvirke tekstens form.
Ennå har ingen norske forfattere grepet skikkelig fatt i de nye muligheten for kreativ utfoldelse som ligger i den digitale bokas interaktive og bokryggsprengende egenskaper. En mulig begynnelse på dette kan vi i disse dager lese i nettkrimen Hva skjedde med Guro Bruun Hansen, som omtales på pondus.no, en tradisjonell krim i et utradisjonelt medium. Her er leseren med på å løse gåten og kan stille spørsmål til detektiven. Samtidig har de ulike karakterene sine egne nettsider og det samme har romanens ukjente forfatter.
Med slike muligheter kan man igjen stille det gamle litteraturvitenskapelige spørsmålet; hva er en roman? Kritikere som vektlegger den fortellende litteraturens polyfoniske og karnevalistiske karakter får kanskje mer vann på mølla i tiden som kommer, kanskje også de teoretikere som setter teksten foran forfatteren.
Om papirboka plutselig opphørte å eksistere i dag, ville jeg savnet den dypt. Men jeg tror pairboka og den digitale boka vil leve i god sameksistens lenge. Vi går spennende tider i møte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
