Albert Einsteins innføring i relativitetsteorien som ble skrevet som en oppsummering av hans to berømte teorier, den spesielle og den generelle relativitetsteorien, er blitt kåret til en av verdens mest betydningsfulle bøker av en jury bestående av mer enn hundre professorer, som ingen av dem var fysikere. Dette sier tydelig at tekstens betydning strekker seg langt utover svarte tavler med uleselige kråketær i kritt.
Jeg skal ikke på noen som helst måte forsøke å forklare relativitetsteorien fra grunnen av. Til det er jeg ikke smart nok (eller kanskje for smart), og har dessuten ikke tid til det.
Den spesielle relativitetsteorien som Einstein klekket ut i 1905 beskrives i verdens kanskje aller mest kjente ligning.
E=mc²
Her står E for energi, m for masse og c står for lysets hastighet.
Denne teorien fikk betydning for vår forståelse av en hel rekke fysiske fenomener. La oss se på to viktige konsekvenser av relativitetsteorien.
For det første innbærer den at selv den aller minste lille ting, som et atom, kan innholde enorme mengder energi. Dette beskrives jo godt i det norske ordet atom-kraft. Og nettopp i kjernefysikken finner vi gode bevis på at Einstens teorier stemmer.
For det andre betyr den at en hvilke som helst gjenstand vil vokse i masse desto høyere fart den har – umerkelig i normale hastigheter – men i det gjenstanden nærmer seg lyshastigheten vil den også nærme seg en uendelig masse. Dette beviser derfor at det ikke er mulig å overskride lysets hastighet.
Så hva har dette med internett å gjøre? Kanskje ingenting, men jeg fikk lyst til å leke litt med tanker.
Den spesielle relativitetsteorien er en kort tekst på noen titals sider og det er jo kanskje i seg selv en god illustrasjon på ideen om at noe svært lite kan inneholde enorm kraft. At pennen er mektigere en sverdet visste jo allerede Edward Bulwer-Lytton i 1838.
I vår web 2.0 verden kan vi kanskje si at den latente kraften i ordet virkelig har eksplodert til noe som minner om en kjernekrafteksplosjon, og – for å trekke inn den andre parallellen til relativitetsteorien - med den stadig økende hastigheten på linjene har internett vokst til en nesten uoverskuelig masse.
Man kan stille spørsmålet hvordan skal en stakkar finne fram til det som betyr noe?
Her kommer den generelle relativitetsteorien inn i bildet. Den handler om gravitasjon. Her beviser Einstein at gravitasjon er et resultat av krumninger i rommet. Når et større objekt tiltrekker seg et mindre er det fordi det skaper en krumning i rommet som påvirket det andre objektets bane og fører det mot seg.
På norsk er det forsøkt å skape slike gravitasjonsfelt med for eksempel portelene Sonitus og iNorden.
Om du for tiden svever litt formålsløst rundt i bloggsfæren og syntes ting kanskje mest av alt minner om tiden like etter Big Bang, kan du derfor håpe at gravitasjonskreftene kanskje snart vil trekke deg inn i banen til en riktig god blogg.
Bare pass deg for sorte hull.
onsdag 21. oktober 2009
lørdag 17. oktober 2009
Nesestyvere, forfatternavn og merkevarer
Fredag kveld utdelte forfatteren Aslak Nore en solid nesestyver til Simen Sæter fra Morgenbladet under et intervju. Dette har blitt slått opp både i Dagbladet og VG.
Bakgrunnen for opptrinnet, skal i følge Sæter være at han stilte Nore noen nærgående spørsmål om forfattere og merkevarebygging. Selv om Nore fant spørsmålene impertinente, er likevel spørsmålet om forfatternavnet som merkevare interessant i seg selv.
Alexandre Dumas d.e.(1802-70) er verdensberømt for sine romaner om de tre musketerer og Greven av Monte-Cristo. Disse fortellingene ble, som vanlig var på den tiden, skrevet som føljetonger.
Etterspørselen etter Dumas føljetonger, som kom ut i diverse franske aviser, ble etter hvert så stor at Dumas organiserte en hel romanfabrikk der en hel rekke forfattere jobbet sammen om å skrive fortellinger under hans navn, eller skal vi si under merkenavnet Dumas. Den mest kjente fabrikkarbeideren til Dumas var Auguste Maquet.
At et forfatternavn rommer mer enn en forfatter er et kjent fenomen ikke minst fra antikkens dager. Både når det gjelder forfatteren Homer og legen Hippokrates dreier det seg om flere ikke helt samtidige forfattere som har blitt blandet sammen under et navn.
At forfatternavnet ikke svarer til den virkelige forfatterens egennavn er vanlig også i dag. Det utgis jo stadig bøker under såkalte pseudonym. Men at det utgis en bok uten at man har et navn på forfatteren overhode – det høret til de ytterste sjeldenhetene.
Da det franske forlaget Plon i 1996 skulle utgi et manuskrift som tilsynelatende hadde dumpet ned på skrivebordet hos dem fra en helt ukjent forfatter, nemlig den korte, styggvakre teksten Det Lilla sa, valgte de å utgi boka under forfatternavnet Chimo som egentlig er navnet til hovedpersonen i boka. Alt for å slippe å utgi den under betegnelsen; anonym forfatter.
Det er rett og slett noe urovekkende med en bok som ikke har en forfatter. Den franske idehistorikeren Michel Foucault sier i et berømt essay, som på norsk heter Hva er en forfatter? at vi bare kan tolerere en slik bok dersom forfatternavnet erstattes med en gåte. Altså er det likevel noen bak verket. Vi vet bare ikke hvem det er. I tilfellet med Det Lilla sa, kan man kanskje si at gåten solgte bøker like bra som et forfattermerkenavn ville gjort. Boka ble en bestselger.
Forfatterens navn har mange funksjoner, og Foucault nevner flere. Navnet gir oss en viss pekepinn på hva vi kan forvente av stil og litterær kvalitet. Det sier også noe om hvilken holdninger og ideer som ligger bakom et verk. Forfatternavnet forteller også noe om tiden og konteksten teksten er skrevet i. På denne måten kan vi si at forfatterens navn kan brukes til å sortere og klassifisere ulike tekster.
I tillegg peker forfatternavnet på hvem som er eieren av åndsverket. Dette er relativt sett noe nytt. Tanken på at en forfatter eier en tekst, og at teksten må ses som et produkt, ja sågar, en salgsvare er ikke mye eldre enn to hundre år gammel.
På internett i dag kan det virke som om vi har en glidning tilbake mot tiden før tanken om åndsverket, der fokuset ligger vel så mye på aktiviteten å skrive som på produktet skrift. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje Wikipedia.
Internett har kanskje også blitt det endelige gjennombruddet for den anonyme forfatteren, eller i det minste for pseudonymet. Mange av bloggenes brukernavn, avatarer og alteregoer lever egne liv her inne uten å nødvendigvis ha så veldig sterk tilknytning til den virkelige eieren. Mange bruker nettet for å uttrykke tanker og ideer de av gode eller dårlig grunner ikke vil stille seg bak. Noen gjør det av feighet, noen gjør det av nødvendighet og mange gjør det av ren lekenhet.
Likevel står forfatternavnet kanskje sterkere i dag enn noen gang før. En av årsakene til det er helt sikkert den stadig mer aktive markedsføringen av bøker som forlagene driver. Et klart bilde av dette får vi ved å sammenligne dagens bokomslag med dem fra noen tiår tilbake, før boklubbene virkelig begynte kjøret.
På de fleste eldre bøker er forfatternavnet og bokas tittel skrevet med omtrent samme størrelse og font. Mens i dag ruver forfatteren i lekkert design sentralt på forsiden. Bokas tittel står kanskje tilfeldig henslengt i et hjørne.
At forfatternavnet har blitt en merkevare er morsomt parodiert i Erlend Loes tredje bok, der forfatternavnet Loe har blitt omdesignet og presentert som bare L med en sirkel rundt. Kim Hjorthøys omslag til andre Erlend Loe bøker leker som kjent også med populære merkevarer som Brio og Tine melk.
At et forfatternavn rommer mer enn en forfatter er et kjent fenomen ikke minst fra antikkens dager. Både når det gjelder forfatteren Homer og legen Hippokrates dreier det seg om flere ikke helt samtidige forfattere som har blitt blandet sammen under et navn.
At forfatternavnet ikke svarer til den virkelige forfatterens egennavn er vanlig også i dag. Det utgis jo stadig bøker under såkalte pseudonym. Men at det utgis en bok uten at man har et navn på forfatteren overhode – det høret til de ytterste sjeldenhetene.
Da det franske forlaget Plon i 1996 skulle utgi et manuskrift som tilsynelatende hadde dumpet ned på skrivebordet hos dem fra en helt ukjent forfatter, nemlig den korte, styggvakre teksten Det Lilla sa, valgte de å utgi boka under forfatternavnet Chimo som egentlig er navnet til hovedpersonen i boka. Alt for å slippe å utgi den under betegnelsen; anonym forfatter.
Det er rett og slett noe urovekkende med en bok som ikke har en forfatter. Den franske idehistorikeren Michel Foucault sier i et berømt essay, som på norsk heter Hva er en forfatter? at vi bare kan tolerere en slik bok dersom forfatternavnet erstattes med en gåte. Altså er det likevel noen bak verket. Vi vet bare ikke hvem det er. I tilfellet med Det Lilla sa, kan man kanskje si at gåten solgte bøker like bra som et forfattermerkenavn ville gjort. Boka ble en bestselger.
Forfatterens navn har mange funksjoner, og Foucault nevner flere. Navnet gir oss en viss pekepinn på hva vi kan forvente av stil og litterær kvalitet. Det sier også noe om hvilken holdninger og ideer som ligger bakom et verk. Forfatternavnet forteller også noe om tiden og konteksten teksten er skrevet i. På denne måten kan vi si at forfatterens navn kan brukes til å sortere og klassifisere ulike tekster.
I tillegg peker forfatternavnet på hvem som er eieren av åndsverket. Dette er relativt sett noe nytt. Tanken på at en forfatter eier en tekst, og at teksten må ses som et produkt, ja sågar, en salgsvare er ikke mye eldre enn to hundre år gammel.
På internett i dag kan det virke som om vi har en glidning tilbake mot tiden før tanken om åndsverket, der fokuset ligger vel så mye på aktiviteten å skrive som på produktet skrift. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje Wikipedia.
Internett har kanskje også blitt det endelige gjennombruddet for den anonyme forfatteren, eller i det minste for pseudonymet. Mange av bloggenes brukernavn, avatarer og alteregoer lever egne liv her inne uten å nødvendigvis ha så veldig sterk tilknytning til den virkelige eieren. Mange bruker nettet for å uttrykke tanker og ideer de av gode eller dårlig grunner ikke vil stille seg bak. Noen gjør det av feighet, noen gjør det av nødvendighet og mange gjør det av ren lekenhet.
Likevel står forfatternavnet kanskje sterkere i dag enn noen gang før. En av årsakene til det er helt sikkert den stadig mer aktive markedsføringen av bøker som forlagene driver. Et klart bilde av dette får vi ved å sammenligne dagens bokomslag med dem fra noen tiår tilbake, før boklubbene virkelig begynte kjøret.
På de fleste eldre bøker er forfatternavnet og bokas tittel skrevet med omtrent samme størrelse og font. Mens i dag ruver forfatteren i lekkert design sentralt på forsiden. Bokas tittel står kanskje tilfeldig henslengt i et hjørne.
At forfatternavnet har blitt en merkevare er morsomt parodiert i Erlend Loes tredje bok, der forfatternavnet Loe har blitt omdesignet og presentert som bare L med en sirkel rundt. Kim Hjorthøys omslag til andre Erlend Loe bøker leker som kjent også med populære merkevarer som Brio og Tine melk.
mandag 12. oktober 2009
Skaldene i Gamla Stan
På det Gyldene Freden og i gatene omkring har det vanket visesmeder og skalder i snart fem hundre år. De har diktet ved hjørnebordene, de har sunget sine viser, de har kranglet og de har skålt. Dette var førsteklasses musikere, men mange av dem har også skrevet seg inn i Sveriges litteraturhistorie som store diktere. Ved og under bordene i kroene, langs smugene og gatene og noen ganger i rennesteinene i Gamla Stan har Lars Wivallius, Lasse Luciodor, Carl Bellman, Carl Jonas Love Almquist, Evert Taube og sist men ikke minst (i mer enn en forstand) Cornelis Wreeswijk levd sine kunstnerliv.
Lars Wivallius og Lasse Lusiodor er selvskrevne blant disse begavelsene, de levde eventyrlige liv preget av konflikter, drømmerier, flukt, fangenskap, triumf og undergang. Wivallius ble dømt til døden, men flyktet fra sin egen henrettelse. Senere i livet ble han en av Stockholms viktigste advokater. Luciodor mistet også nesten hodet, i hans tilfelle for et dikt, men vant sin rettssak mot en av Sveriges mektigste menn. Likevel ble han drept på kjellerkroa Fimmelstången to år senere. Morderens hans? Løjnant Arvid Storm flyktet til Norge og ble kommandant på Bergenhus festning. Han er stamfar til den ikke ukjente Norske slekten Wedel.
Begge disse to inspirerte Bellmann, hoffpoeten som havnet i gjeldsfengsel. Året før Bellmanns død fødtes Carl Almquist. Med sine Songes skaper han noe av det mest originale som er gjort inne svensk visekunst. Han ble anklaget for mordforsøk og bedrageri og dro i landflyktighet.
Evert Taube og Cornelis Wreeswijk møttes på Den Gyldene Freden. De hadde røtter i Wivallius og Luciodor, men var begge inspirert av den store franske skalden Francois Villon.
Alle Gamla Stans store skalder brant for frihet, kjærlighet, eventyret og livskunsten.
Lars Wivallius og Lasse Lusiodor er selvskrevne blant disse begavelsene, de levde eventyrlige liv preget av konflikter, drømmerier, flukt, fangenskap, triumf og undergang. Wivallius ble dømt til døden, men flyktet fra sin egen henrettelse. Senere i livet ble han en av Stockholms viktigste advokater. Luciodor mistet også nesten hodet, i hans tilfelle for et dikt, men vant sin rettssak mot en av Sveriges mektigste menn. Likevel ble han drept på kjellerkroa Fimmelstången to år senere. Morderens hans? Løjnant Arvid Storm flyktet til Norge og ble kommandant på Bergenhus festning. Han er stamfar til den ikke ukjente Norske slekten Wedel.
Begge disse to inspirerte Bellmann, hoffpoeten som havnet i gjeldsfengsel. Året før Bellmanns død fødtes Carl Almquist. Med sine Songes skaper han noe av det mest originale som er gjort inne svensk visekunst. Han ble anklaget for mordforsøk og bedrageri og dro i landflyktighet.
Evert Taube og Cornelis Wreeswijk møttes på Den Gyldene Freden. De hadde røtter i Wivallius og Luciodor, men var begge inspirert av den store franske skalden Francois Villon.
Alle Gamla Stans store skalder brant for frihet, kjærlighet, eventyret og livskunsten.
lørdag 26. september 2009
Burlesk salat
Sier man ordet satire tenker mange på noe morsomt, enten det er en film eller en bok eller noe annet. Andre tenker på noe som er skarpt i kantene og krast. Atter andre tenker seg noe mørkt og dystert. Og alle har rett. Men mange er kanskje ikke klar over at satiren har en lang historie. Allerede de gamle romerne skrev satirer, ja de hevdet sågar at de fant opp formen.
Ordet satire er latin og betyr faktisk ”blandet salat”. Et pussig navn på en litterær sjanger kanskje. Men egentlig gir det ganske god mening. For de romerske satirene ble skrevet på en tid hvor folk var ganske nøye med formene – også når de skrev. En ode skrev man sånn, og et epos skrev man slik. Det var regler for diktenes oppbygning og hva slags verseføtter man brukte. I satiren derimot var det vanlig å blande verseformene fritt, og de dristigste blandet sågar vers og prosa til en herlig litterær salat.
Ikke bare i formen var satiren løssluppen. Satirene til Horats, Juvenal og Petronius, renner over av fråtsing og kjønnslig omgang, og er noen av de beste kilden vi har til virkelige romerske orgier. Men først og fremst er disse satirene fulle av sleivspark og nådeløst presise stikk i de fleste retninger.
Der har vi altså satiren: Løssluppen, morsom, og nådeløst kritisk. Sånn har den vært til alle tider.
Opp gjennom historien har satiren også mer og mer blitt forbundet med en bestemt type humor, nemlig den sorte. En av de aller mest kjente satirikerne levde i England på 16- og 1700-tallet. Det var den halvgale, misantropen Jonathan Swift, mannen bak Gullivers reiser, en bok som når den ikke redigeres til barnebok og kuttes til halvparten, syder av sure sarkasmer og bitre utfall. Men all gallen serveres i skjønn forening med en underfundig og ofte befriende humor. Likevel er kanskje ikke Gullivers reiser Swifts beskeste satire. I en liten pamflett han kalte A Modest Proposal, tok han i sin tid til ordet for å løse den Irske hungerkrisen ved at folk spiste sine egen babyer. Noe som ville løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Pamfletten var selvsagt ironisk og ment som et angrep på forfattere av denne typen pamfletter, som på Swifts tid overøste verden med snusfornuftige og komplett idiotiske forslag om alt mulig.
Vi som lever i dag fikk oppleve en aldri så liten satirisk blomsting rett før hundreårsskiftet i filmer som Fight-club og the Truman Show. Og i litteraturen nådde satiren sitt mest makabre høydepunkt siden Swift med Brett Easton Ellis’ American Psycho.
Ordet satire er latin og betyr faktisk ”blandet salat”. Et pussig navn på en litterær sjanger kanskje. Men egentlig gir det ganske god mening. For de romerske satirene ble skrevet på en tid hvor folk var ganske nøye med formene – også når de skrev. En ode skrev man sånn, og et epos skrev man slik. Det var regler for diktenes oppbygning og hva slags verseføtter man brukte. I satiren derimot var det vanlig å blande verseformene fritt, og de dristigste blandet sågar vers og prosa til en herlig litterær salat.
Ikke bare i formen var satiren løssluppen. Satirene til Horats, Juvenal og Petronius, renner over av fråtsing og kjønnslig omgang, og er noen av de beste kilden vi har til virkelige romerske orgier. Men først og fremst er disse satirene fulle av sleivspark og nådeløst presise stikk i de fleste retninger.
Der har vi altså satiren: Løssluppen, morsom, og nådeløst kritisk. Sånn har den vært til alle tider.
Opp gjennom historien har satiren også mer og mer blitt forbundet med en bestemt type humor, nemlig den sorte. En av de aller mest kjente satirikerne levde i England på 16- og 1700-tallet. Det var den halvgale, misantropen Jonathan Swift, mannen bak Gullivers reiser, en bok som når den ikke redigeres til barnebok og kuttes til halvparten, syder av sure sarkasmer og bitre utfall. Men all gallen serveres i skjønn forening med en underfundig og ofte befriende humor. Likevel er kanskje ikke Gullivers reiser Swifts beskeste satire. I en liten pamflett han kalte A Modest Proposal, tok han i sin tid til ordet for å løse den Irske hungerkrisen ved at folk spiste sine egen babyer. Noe som ville løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Pamfletten var selvsagt ironisk og ment som et angrep på forfattere av denne typen pamfletter, som på Swifts tid overøste verden med snusfornuftige og komplett idiotiske forslag om alt mulig.
Vi som lever i dag fikk oppleve en aldri så liten satirisk blomsting rett før hundreårsskiftet i filmer som Fight-club og the Truman Show. Og i litteraturen nådde satiren sitt mest makabre høydepunkt siden Swift med Brett Easton Ellis’ American Psycho.
fredag 11. september 2009
Biblioteket i Babel
Angående metafysikerne på i Tlön, skriver den Argentinske kortprosamesteren Jorge Luis Borges at: ”De søker verken sannhet eller sannsynlighet; de søker forbauselse. De tror at metafysikken er en gren av den fantastiske litteraturen.”
For å forstå dette utsagnet må vi forstå planeten Tlön, og på dette emnet finnes det bare en autorisert ekspert, nemlig Borges selv, mannen som diktet opp Tlön, og gjorde kloden så levende at han bare trengte ti sider på å beskrive ”dens arkitektur og strider, med dens mytologis terror og språks opprør, dens keisere og sjøer, dens mineraler og fugler og fisker, dens algebra og ildebranner, dens teologiske og metafysiske kontroverser.”
Tlön er en verden der bare det indre livet eksisterer. Her har alle sin egen sannhet, og ytre objekter er det enhver vil at det skal være.
I en slik verden er det meningsløst selv for en filosof å søke sannheten, og forbauselsen, sjokkeffekten har overtatt som tanken, samtalen, diskursens vesentlige virkemiddel og endemål.
Dette kan nesten virke som en skrekkversjon av livet på verdensveven.
Borges, som alene er grunn nok til å ikke ta nobelprisen i litteratur helt på alvor, da han aldri mottok den, levde lenge før vår internettverden. Da han døde i 1986 var det ennå tre år til Tim Berners-Lee skulle komme på ideen til World Wide Web. Likevel kan det virke som om flere av Borges kortprosatekster kommenterer internetts uendelighet av ord og meninger.
Mest slående er det i Biblioteket i Babel.
Biblioteket er uendelig stort. Det innholder alle mulige kombinasjoner av bokstavene i det latinske alfabetet, samt mellomrom og vanlige ortografiske tegn. Disse forekommer i alle tekstlengder. Så for hver meningsfulle setning finnes det en enorm mengde kakafonier, verbale tåpeligheter og unøyaktigheter.
Det finnes naturligvis en katalog over denne uendeligheten av tekster, men også forfalskede kataloger og kataloger som er nesten helt like den første katalogen, med bare et koma forandret osv. i det uendelige. Det samme gjelder naturligvis bøkene. I biblioteket er det tekster fullstendig uten mening, men også en sjelden gang en nesten fullkommen tekst.
Det er som en virkeliggjørelse av noe biologen T. H. Huxley, forfatteren Aldous Huxleys bestefar, en gang sa: ”Gir du et uendelig antall apekatter en skrivemaskin vil en av dem nødvendigvis på ett eller annet tidspunkt skrive et mesterverk.”
På ett eller annet tidspunkt i dette bibliotekets historie går det opp for bibliotekarene at siden biblioteket må innholde enhver bok, så må det nødvendigvis også finnes en endelige tekst, en rettferdiggjøring, en begrunnelse for et hvert menneskes handlinger i hele universet.
Det oppstår også et håp om at man kan finne en klargjøring av menneskehetens dypeste mysterier og av biblioteket og tidens opphav.
For å finne denne teksten utnevnes egne søkere. Det blir foreslått flere mulige fremgangsmåter for bokjakten. En er slik: Finn en bok A som forteller hvor denne bøkenes bok står. For å finne bok A, finn en bok B som forteller hvor bok A står – og så videre i det uendelige.
Det blir en ørkenvandring i et ustanselig sammensurium av tekster. Søkerne som leter etter den endelige teksten trøttes ut, de blir desillusjonerte og melankolske. Denne melankolien sprer seg til hele biblioteket og selvmord og brå død forekommer stadig oftere. Antallet bibliotekarer synker. Den enorme samlingen av ord og bokstaver er i ferd med å ta knekken på dem.
At denne vidunderlig skremmende og korte teksten kan leses som et bilde på internett, selv om den er skrevet lenge før det amerikanske forsvaret tenkte på å koble datamaskinene sine sammen, og slik kan sies å kommentere Borges ettertid, er helt i forfatterens egen ånd.
Han går kanskje ennå lenger i å beskrive slike paradokser i tekstens historie, når han sier: ”Enhver forfatter skaper sin egen forgjenger.”
I et sånn perspektiv er det mulig å si at web 2.0 har skrevet fortellingen om biblioteket i Babel, en tekst som i videre forstand forteller oss om ting som går langt utenfor livet på dataskjermen.
Biblioteket i Babel er et speilbilde av universet, uendelig men uferdig. Fortellingen gjenspeiler naturens og menneskehetens lover, der små tilfeller av orden og fullkommenhet eksisterer i en verden av kaos.
For å forstå dette utsagnet må vi forstå planeten Tlön, og på dette emnet finnes det bare en autorisert ekspert, nemlig Borges selv, mannen som diktet opp Tlön, og gjorde kloden så levende at han bare trengte ti sider på å beskrive ”dens arkitektur og strider, med dens mytologis terror og språks opprør, dens keisere og sjøer, dens mineraler og fugler og fisker, dens algebra og ildebranner, dens teologiske og metafysiske kontroverser.”
Tlön er en verden der bare det indre livet eksisterer. Her har alle sin egen sannhet, og ytre objekter er det enhver vil at det skal være.
I en slik verden er det meningsløst selv for en filosof å søke sannheten, og forbauselsen, sjokkeffekten har overtatt som tanken, samtalen, diskursens vesentlige virkemiddel og endemål.
Dette kan nesten virke som en skrekkversjon av livet på verdensveven.
Borges, som alene er grunn nok til å ikke ta nobelprisen i litteratur helt på alvor, da han aldri mottok den, levde lenge før vår internettverden. Da han døde i 1986 var det ennå tre år til Tim Berners-Lee skulle komme på ideen til World Wide Web. Likevel kan det virke som om flere av Borges kortprosatekster kommenterer internetts uendelighet av ord og meninger.
Mest slående er det i Biblioteket i Babel.
Biblioteket er uendelig stort. Det innholder alle mulige kombinasjoner av bokstavene i det latinske alfabetet, samt mellomrom og vanlige ortografiske tegn. Disse forekommer i alle tekstlengder. Så for hver meningsfulle setning finnes det en enorm mengde kakafonier, verbale tåpeligheter og unøyaktigheter.
Det finnes naturligvis en katalog over denne uendeligheten av tekster, men også forfalskede kataloger og kataloger som er nesten helt like den første katalogen, med bare et koma forandret osv. i det uendelige. Det samme gjelder naturligvis bøkene. I biblioteket er det tekster fullstendig uten mening, men også en sjelden gang en nesten fullkommen tekst.
Det er som en virkeliggjørelse av noe biologen T. H. Huxley, forfatteren Aldous Huxleys bestefar, en gang sa: ”Gir du et uendelig antall apekatter en skrivemaskin vil en av dem nødvendigvis på ett eller annet tidspunkt skrive et mesterverk.”
På ett eller annet tidspunkt i dette bibliotekets historie går det opp for bibliotekarene at siden biblioteket må innholde enhver bok, så må det nødvendigvis også finnes en endelige tekst, en rettferdiggjøring, en begrunnelse for et hvert menneskes handlinger i hele universet.
Det oppstår også et håp om at man kan finne en klargjøring av menneskehetens dypeste mysterier og av biblioteket og tidens opphav.
For å finne denne teksten utnevnes egne søkere. Det blir foreslått flere mulige fremgangsmåter for bokjakten. En er slik: Finn en bok A som forteller hvor denne bøkenes bok står. For å finne bok A, finn en bok B som forteller hvor bok A står – og så videre i det uendelige.
Det blir en ørkenvandring i et ustanselig sammensurium av tekster. Søkerne som leter etter den endelige teksten trøttes ut, de blir desillusjonerte og melankolske. Denne melankolien sprer seg til hele biblioteket og selvmord og brå død forekommer stadig oftere. Antallet bibliotekarer synker. Den enorme samlingen av ord og bokstaver er i ferd med å ta knekken på dem.
At denne vidunderlig skremmende og korte teksten kan leses som et bilde på internett, selv om den er skrevet lenge før det amerikanske forsvaret tenkte på å koble datamaskinene sine sammen, og slik kan sies å kommentere Borges ettertid, er helt i forfatterens egen ånd.
Han går kanskje ennå lenger i å beskrive slike paradokser i tekstens historie, når han sier: ”Enhver forfatter skaper sin egen forgjenger.”
I et sånn perspektiv er det mulig å si at web 2.0 har skrevet fortellingen om biblioteket i Babel, en tekst som i videre forstand forteller oss om ting som går langt utenfor livet på dataskjermen.
Biblioteket i Babel er et speilbilde av universet, uendelig men uferdig. Fortellingen gjenspeiler naturens og menneskehetens lover, der små tilfeller av orden og fullkommenhet eksisterer i en verden av kaos.
søndag 2. august 2009
Om hvorfor androider drømmer, og roboter ikke gjør det
I science fiction finnes det mange ulike begreper for å beskrive menneskemaskinen. Men er det egentlig noen forskjell på en robot, en androide og en kyborg? Jeg vil si, ja. Her dreier det seg om noe så vesentlig som ulike syn på mennesket – og for så vidt også maskinen.
Spørsmålet om menneskets forhold til maskinen er like gammelt som de første heisekranene. For kran er faktisk den bokstavelige betydningen av det oldgreske ordet mekhané som har gitt oss både mekanisk og maskin. Men ordet fikk også snart en overført betydning og ble benyttet om ulike former for bedrag , sluhet og renkespill.
De første maskinene var kraner som ble benyttet i teateret og løfteanordninger benyttet i krig. Interessant nok merker vi oss at maskinen, alt fra dens begynnelse, inntok de rommene den ennå har i vår bevissthet; på den ene siden teaterets lekene verden, på den andre siden krigens dystre skueplass. Maskinen er både venn og fiende, og stimulerer både til lyst og frykt.
Dette bildet har selvsagt vært med på å prege den mest ambivalente maskinen av dem alle, nemlig menneskemaskinen; en gestalt som ennå i det store og hele befinner seg i fiksjonens verden.
Men noen av de første menneskemaskinene, androidene, var i sin begynnelse virkelige nok. Ordet androide som er satt sammen av de greske ordene andros (menneske) og eidos (bilde/form) betegnet alt fra renessansen av en bestemt type automatiske dukker, som utsmykket forseggjorte urverk. Senere ble disse dukkene laget for sin egen skyld. Den mest berømte androiden var dog ikke et menneske, men en and. Den ble laget av instrumentmaker Jacques de Vaucanson. Anden utmerket seg med at den ved siden av å rappe, vifte med vingene og dreie på hodet, kunne fordøye sin egen mat. Sjekk ut anda på Wikipedia.
Senere har androidene flyttet inn i bøkene, og de vi treffer i science fiction litteraturen er noe helt annet en dukker. Men et trekk har de beholdt. Utsprunget som de har fra leken og estetikkens verden er den knyttet til de vakreste sidene ved mennesket. Og kanskje er det derfor de mange ganger fremstår som mer menneskelige enn oss, som for eksempel i Philip K. Dicks kultklassiker: Do Androids Dream of Electric Sheep; en bok som Ridley Scott filmatiserte som Blade Runner. I boka og filmen er det androidene som står for en moralsk søken i en ellers forvitret og korrupt verden. ”Directors cut”-utgaven av filmen avsluttes sågar med bilder av en androide i en slags kristuspositur.
Men selv om androiden historisk går lenger tilbake enn roboten, er det roboten folk først og fremst forbinder med science fiction. Ordet robot ble introdusert av den tsjekkisk forfatteren Carel Kapeck, og betyr kort og godt arbeider. Roboten hører altså til i arbeidets og alvorets verden. Den defineres ofte som noe som er forskjellig fra mennesket, og er som det noe truende, og kan være en potensiell rival. Kanskje er det derfor mange forfattere har hatt behov for å lage egne lover og regler for roboter, som for eksempel Isaac Asimovs tre berømte Laws of Robotics.
Mens man i roboten mest ser maskinen og i androiden mest mennesket, har disse to aspektene ved menneskemaskinen smeltet sammen til ett i kyborgen. Kyborg er science fiction litteraturens forkortelse for ”kybernetiske organismer”. Altså er det snakk om noe som styres både av organiske og tekniske prosesser. Det gir ikke mening å spørre om kyborgen er en maskin eller et menneske, for her er begge deler sammenflettet til en ny form for eksistens.
Vil du lese mer om de forskjellige typene menneskemaskiner anbefales, foruten boka til Dick, Asimovs I, robot og William Gibsons Matrix-triologi.
Spørsmålet om menneskets forhold til maskinen er like gammelt som de første heisekranene. For kran er faktisk den bokstavelige betydningen av det oldgreske ordet mekhané som har gitt oss både mekanisk og maskin. Men ordet fikk også snart en overført betydning og ble benyttet om ulike former for bedrag , sluhet og renkespill.
De første maskinene var kraner som ble benyttet i teateret og løfteanordninger benyttet i krig. Interessant nok merker vi oss at maskinen, alt fra dens begynnelse, inntok de rommene den ennå har i vår bevissthet; på den ene siden teaterets lekene verden, på den andre siden krigens dystre skueplass. Maskinen er både venn og fiende, og stimulerer både til lyst og frykt.
Dette bildet har selvsagt vært med på å prege den mest ambivalente maskinen av dem alle, nemlig menneskemaskinen; en gestalt som ennå i det store og hele befinner seg i fiksjonens verden.
Men noen av de første menneskemaskinene, androidene, var i sin begynnelse virkelige nok. Ordet androide som er satt sammen av de greske ordene andros (menneske) og eidos (bilde/form) betegnet alt fra renessansen av en bestemt type automatiske dukker, som utsmykket forseggjorte urverk. Senere ble disse dukkene laget for sin egen skyld. Den mest berømte androiden var dog ikke et menneske, men en and. Den ble laget av instrumentmaker Jacques de Vaucanson. Anden utmerket seg med at den ved siden av å rappe, vifte med vingene og dreie på hodet, kunne fordøye sin egen mat. Sjekk ut anda på Wikipedia.
Senere har androidene flyttet inn i bøkene, og de vi treffer i science fiction litteraturen er noe helt annet en dukker. Men et trekk har de beholdt. Utsprunget som de har fra leken og estetikkens verden er den knyttet til de vakreste sidene ved mennesket. Og kanskje er det derfor de mange ganger fremstår som mer menneskelige enn oss, som for eksempel i Philip K. Dicks kultklassiker: Do Androids Dream of Electric Sheep; en bok som Ridley Scott filmatiserte som Blade Runner. I boka og filmen er det androidene som står for en moralsk søken i en ellers forvitret og korrupt verden. ”Directors cut”-utgaven av filmen avsluttes sågar med bilder av en androide i en slags kristuspositur.
Men selv om androiden historisk går lenger tilbake enn roboten, er det roboten folk først og fremst forbinder med science fiction. Ordet robot ble introdusert av den tsjekkisk forfatteren Carel Kapeck, og betyr kort og godt arbeider. Roboten hører altså til i arbeidets og alvorets verden. Den defineres ofte som noe som er forskjellig fra mennesket, og er som det noe truende, og kan være en potensiell rival. Kanskje er det derfor mange forfattere har hatt behov for å lage egne lover og regler for roboter, som for eksempel Isaac Asimovs tre berømte Laws of Robotics.
Mens man i roboten mest ser maskinen og i androiden mest mennesket, har disse to aspektene ved menneskemaskinen smeltet sammen til ett i kyborgen. Kyborg er science fiction litteraturens forkortelse for ”kybernetiske organismer”. Altså er det snakk om noe som styres både av organiske og tekniske prosesser. Det gir ikke mening å spørre om kyborgen er en maskin eller et menneske, for her er begge deler sammenflettet til en ny form for eksistens.
Vil du lese mer om de forskjellige typene menneskemaskiner anbefales, foruten boka til Dick, Asimovs I, robot og William Gibsons Matrix-triologi.
torsdag 23. juli 2009
Verne vs Wells
Dette innlegget er et tungvektermøte mellom to slagkraftige herremenn innen den fantastiske litteraturens historie: Den franske stilisten Jules Verne (1828-1909) møter den britiske drømmeren H.G. Wells (1866-1946)
Begge er hver for seg trukket fram som grunnleggere av sciencefictionlitteraturen. Dette er muligens å gå litt langt, da denne litteraturen bygger på en tradisjon som er lang og sammensatt. Som de nyskapende forfatteren de var, har de likevel satt sitt umiskjennelige merke på sjangeren.
Men hvem skrev egentlig mest interessant om fremtiden den gangen for hundre år siden?
Oscar Wilde holdt en knapp på Verne, kanskje på grunn av hans rene og vakre språk og hans evne til å tegne et realistisk fremtidsbilde.
Oscar Wildes hylest til Verne har imidlertid falt den Argeninske fabulisten, Jorge Luis Borges som jeg nettopp har blogget, tungt for brystet. For, som han sier, skrev Verne utelukkende om det sannsynlige – undervannsbåter og turer til månen, mens Wells skrev om usannsynlige muligheter, som usynlige menn og tidsmaskiner. Noen ganger til og med om rene umuligheter, som en mann som kommer tilbake fra fremtiden med en blomst derfra.
Det er ikke tvil om at Verne var mest treffende i sine spekulasjoner om vitenskapens utvkling, og hos ham finner vi igjen mange tekniske nyvinninger som enten har blitt oppfunnet etterpå eller fortsatt diskuteres som vitenskaplige muligheter.
Likevel vil jeg gi Wells seieren på poeng. Hans fremtidsromaner er mer tankevekkende der de balanserer mellom det utopiske og anti-utopiske. Hans bøker er fiksjoner som sprenger grensen for vår verden og åpner dører inn til ukjente univers, slik god litteratur skal gjøre.
Begge er hver for seg trukket fram som grunnleggere av sciencefictionlitteraturen. Dette er muligens å gå litt langt, da denne litteraturen bygger på en tradisjon som er lang og sammensatt. Som de nyskapende forfatteren de var, har de likevel satt sitt umiskjennelige merke på sjangeren.
Men hvem skrev egentlig mest interessant om fremtiden den gangen for hundre år siden?
Oscar Wilde holdt en knapp på Verne, kanskje på grunn av hans rene og vakre språk og hans evne til å tegne et realistisk fremtidsbilde.
Oscar Wildes hylest til Verne har imidlertid falt den Argeninske fabulisten, Jorge Luis Borges som jeg nettopp har blogget, tungt for brystet. For, som han sier, skrev Verne utelukkende om det sannsynlige – undervannsbåter og turer til månen, mens Wells skrev om usannsynlige muligheter, som usynlige menn og tidsmaskiner. Noen ganger til og med om rene umuligheter, som en mann som kommer tilbake fra fremtiden med en blomst derfra.
Det er ikke tvil om at Verne var mest treffende i sine spekulasjoner om vitenskapens utvkling, og hos ham finner vi igjen mange tekniske nyvinninger som enten har blitt oppfunnet etterpå eller fortsatt diskuteres som vitenskaplige muligheter.
Likevel vil jeg gi Wells seieren på poeng. Hans fremtidsromaner er mer tankevekkende der de balanserer mellom det utopiske og anti-utopiske. Hans bøker er fiksjoner som sprenger grensen for vår verden og åpner dører inn til ukjente univers, slik god litteratur skal gjøre.
onsdag 1. juli 2009
En hare til latter og ettertanke
I den finske forfatteren Arto Paasilinnas bok Harens År møter vi, foruten Journalisten Vatanen, en svært stoisk hare. Om det er Vatanen eller haren som er hovedpersonen i boka er ikke godt å si.
Denne gangen ønsker jeg å skrive litt om en bok som er skrevet på syttitallet, som jeg ofte går og tenker på. Ikke fordi den er så storslagen og bemerkelsesverdig i seg selv, men snarere fordi det er en liten og morsom bok som skaper stor litteratur med enkle virkemidler.
Sier man Finland til en gjennomsnittsnordmann dukker alle klisjéene opp med det samme; tristesse, vodka, badstuer og dystre, poetiske skoger der bare elg og tømmerhoggere med langt fett hår ferdes. Og få folkeslag er flinkere til å dyrke myten om seg selv enn finnene. De gjør det både på film og i fjernsynsteater og også i litteraturen. Men heldigvis skjer det ikke uten en ganske stor dose selvironi.
En ting svært få forbinder med Finland er jåleri (nå ser vi bort fra en og annen tulipanvase). Og når jeg nå skal si noe om Arto Paasilinnas roman Harens År er kanskje dette en passe begynnelse: Den er ikke jålete.
Allerede på første side aner vi en eim av svette og dårlig fordøyd vodka i det vi møter journalisten Vatanen sammen med en fotograf. Begge er sure og grinete og på vei hjem i bil til en traurig tilværelse i Helsingfors der de bor og arbeider: ”De var gifta, bedragna och desillusionerade, bägge med begynnande magsår och en mängd andra problem som tyngde dem.”
Til alt hell, i alle fall for leseren, blir deres dystre biltur avbrutt av at de kjører på en hare. Og at dette ikke er en hvilken som helst hare forstår vi alt før sammenstøtet i det haren presenteres for leseren: ”Berusad av sommarens skjønhet ble den stående på bakhasorna mitt på vägen och avtecknade sig måleriskt mot den röda solen.”
Haren overlever gudsjelov ulykken og blir snart oppsporet av Vatanen som har forlatt sin kamerat i bilen for å søke etter den. Så slår de seg sammen, haren og Vatanen. Og med haren som følgesvenn oppgir journalisten sitt triste liv i byen og begir seg av sted på en vandring inn i de dype finske skoger. Og selv om både hans kone og venner gjør enkelte forsøk på å lokke ham tilbake har Vatanen fra denne stund blitt en skogens mann.
Resten av boken handler om de to vandringfellenes mange eventyr i skogen og det mildt sagt aparte persongalleriet de treffer på. Den ene røverhistorien tar den andre. Ikke vet jeg om det er Vatanens maskuline sjarm eller harens dype sinnero eller bare gleden over det gjensidige vennskapet de utvikler. Det er umulig ikke å la seg rive med av forfatterens frekke skrønemakeri.
Paasilina har også pakket alt sammen inn i et passe lakonisk, no nonsens språk, som bare øker lesegleden, for uten å stimulerer lattermusklene ytterligere.
Harens år er et stykke varmt, underfundig og stimulerende lesing som anbefales for alle som har glemt sjarmen ved nordisk natur. Og selv om boken er morsom er den, som de beste morsomme bøker og finske sjøer, ikke uten dypere grunn.
Denne gangen ønsker jeg å skrive litt om en bok som er skrevet på syttitallet, som jeg ofte går og tenker på. Ikke fordi den er så storslagen og bemerkelsesverdig i seg selv, men snarere fordi det er en liten og morsom bok som skaper stor litteratur med enkle virkemidler.
Sier man Finland til en gjennomsnittsnordmann dukker alle klisjéene opp med det samme; tristesse, vodka, badstuer og dystre, poetiske skoger der bare elg og tømmerhoggere med langt fett hår ferdes. Og få folkeslag er flinkere til å dyrke myten om seg selv enn finnene. De gjør det både på film og i fjernsynsteater og også i litteraturen. Men heldigvis skjer det ikke uten en ganske stor dose selvironi.
En ting svært få forbinder med Finland er jåleri (nå ser vi bort fra en og annen tulipanvase). Og når jeg nå skal si noe om Arto Paasilinnas roman Harens År er kanskje dette en passe begynnelse: Den er ikke jålete.
Allerede på første side aner vi en eim av svette og dårlig fordøyd vodka i det vi møter journalisten Vatanen sammen med en fotograf. Begge er sure og grinete og på vei hjem i bil til en traurig tilværelse i Helsingfors der de bor og arbeider: ”De var gifta, bedragna och desillusionerade, bägge med begynnande magsår och en mängd andra problem som tyngde dem.”
Til alt hell, i alle fall for leseren, blir deres dystre biltur avbrutt av at de kjører på en hare. Og at dette ikke er en hvilken som helst hare forstår vi alt før sammenstøtet i det haren presenteres for leseren: ”Berusad av sommarens skjønhet ble den stående på bakhasorna mitt på vägen och avtecknade sig måleriskt mot den röda solen.”
Haren overlever gudsjelov ulykken og blir snart oppsporet av Vatanen som har forlatt sin kamerat i bilen for å søke etter den. Så slår de seg sammen, haren og Vatanen. Og med haren som følgesvenn oppgir journalisten sitt triste liv i byen og begir seg av sted på en vandring inn i de dype finske skoger. Og selv om både hans kone og venner gjør enkelte forsøk på å lokke ham tilbake har Vatanen fra denne stund blitt en skogens mann.
Resten av boken handler om de to vandringfellenes mange eventyr i skogen og det mildt sagt aparte persongalleriet de treffer på. Den ene røverhistorien tar den andre. Ikke vet jeg om det er Vatanens maskuline sjarm eller harens dype sinnero eller bare gleden over det gjensidige vennskapet de utvikler. Det er umulig ikke å la seg rive med av forfatterens frekke skrønemakeri.
Paasilina har også pakket alt sammen inn i et passe lakonisk, no nonsens språk, som bare øker lesegleden, for uten å stimulerer lattermusklene ytterligere.
Harens år er et stykke varmt, underfundig og stimulerende lesing som anbefales for alle som har glemt sjarmen ved nordisk natur. Og selv om boken er morsom er den, som de beste morsomme bøker og finske sjøer, ikke uten dypere grunn.
fredag 10. oktober 2008
Politikk og spådomskunst
Saera Khans er langt fra den første politikeren som støtter seg til spåkoner. Faktisk har denne kunsten vært nært knyttet til politikk helt fra dens begynnelse.
Sansigere har vært en integrert del av statsvesenet i Mesopotamia, Roma, Kina og Tibet. Sisnevnte stat opererte med et statsorakel, det såkalte Nechung-orakelet til langt opp i moderne tid.
I polikken har spådomskunsten hatt flere viktige funksjoner, som å forutsi mattilgangen, som i fortellingen om Moses og de magre og tykke kyrne, eller å forutsi utfallet av en krig. En annen viktig funksjon har vært å løse konflikter, noe for eksempel orakelet i Delfi var kjent for.
Så om det føles litt pinlig å være Saera Khan akkurat nå, skal hun i det minste vite at hun står i en lang tradisjon.
Sansigere har vært en integrert del av statsvesenet i Mesopotamia, Roma, Kina og Tibet. Sisnevnte stat opererte med et statsorakel, det såkalte Nechung-orakelet til langt opp i moderne tid.
I polikken har spådomskunsten hatt flere viktige funksjoner, som å forutsi mattilgangen, som i fortellingen om Moses og de magre og tykke kyrne, eller å forutsi utfallet av en krig. En annen viktig funksjon har vært å løse konflikter, noe for eksempel orakelet i Delfi var kjent for.
Så om det føles litt pinlig å være Saera Khan akkurat nå, skal hun i det minste vite at hun står i en lang tradisjon.
Forbigåtte storheter
Nobels litteraturpris gikk i år til den franske forfatteren Jean-Marie Gustave Le Clézio. Jeg syntes, i motsetning til Dag Solstads syn i 1968 og på et noe tynt grunnlag (har lest to bøker eller der omkring), at dette kan være et godt valg.
Jeg er imidlertid ikke alltid like enig med det svenske akademiet, som er kjent for å gå sine egne veier. Dette skal de selvsagt ha ros for. Det har ført til mange overraksende og spenstige valg og til at forfattere som ellers ville levd i glemselen har fått sin fortjente oppmerksomhet.
Likevel har nobelprisen i årenes løp klart å overse storheter som Tolstoj, Ibsen, Proust og Joyce – bare for å nevne noen. Andre ganger kommer prisen alt for sent, noe som var tilfellet med Doris Lessing i fjor.
Her er min helt personlige liste over avdøde forfattere som burde hatt Nobels litteraturpris men som aldri fikk den:
1. Jorge Louis Borges
2. Anthony Burgess
3. Astrid Lindgren
4. James Joyce
5. J.R.R. Tolkien
Jeg er imidlertid ikke alltid like enig med det svenske akademiet, som er kjent for å gå sine egne veier. Dette skal de selvsagt ha ros for. Det har ført til mange overraksende og spenstige valg og til at forfattere som ellers ville levd i glemselen har fått sin fortjente oppmerksomhet.
Likevel har nobelprisen i årenes løp klart å overse storheter som Tolstoj, Ibsen, Proust og Joyce – bare for å nevne noen. Andre ganger kommer prisen alt for sent, noe som var tilfellet med Doris Lessing i fjor.
Her er min helt personlige liste over avdøde forfattere som burde hatt Nobels litteraturpris men som aldri fikk den:
1. Jorge Louis Borges
2. Anthony Burgess
3. Astrid Lindgren
4. James Joyce
5. J.R.R. Tolkien
torsdag 25. september 2008
Endelig litt trøndersk rabalder
Herlig.
Jeg leser i Dagbladet at Christopher Nielsen slipper et nytt seriealbum.
Gjennom de årene jeg har fulgt med på denne mannens skittenmørke streker har jeg alltid holdt en liten knapp på den godeste Hold Brillan. Jeg vet ikke hva det kommer av. Muligens fordi jeg er innflyter i Trønderlag og har rikelig med anledning til å beskue mine medborgere litt utenfra. Jeg føler liksom at jeg forstår meg på denne litt underlige blandingen av trausthet og koleriske anfall Hold Brillan står for.
Når endelig Christopher Nielsen svinger pennesplitten igjen og slipper et langt og etterlengtet album gleder det meg derfor stort at den korpulente trønderen får hovedrollen.
Jeg leser i Dagbladet at Christopher Nielsen slipper et nytt seriealbum.
Gjennom de årene jeg har fulgt med på denne mannens skittenmørke streker har jeg alltid holdt en liten knapp på den godeste Hold Brillan. Jeg vet ikke hva det kommer av. Muligens fordi jeg er innflyter i Trønderlag og har rikelig med anledning til å beskue mine medborgere litt utenfra. Jeg føler liksom at jeg forstår meg på denne litt underlige blandingen av trausthet og koleriske anfall Hold Brillan står for.
Når endelig Christopher Nielsen svinger pennesplitten igjen og slipper et langt og etterlengtet album gleder det meg derfor stort at den korpulente trønderen får hovedrollen.
onsdag 24. september 2008
Nettutstilling om Albrecth von Haller
16 oktober er en stor dag for alle verdens Albrecht von Haller-entusiaster. Da er det nemmelig 300 år siden denne sveitsiske opplysningsmannen og universalgeniet ble født.
Den fritenkende og akademisk vågale Haller har hatt stor betydning for utviklingen inne botanikk, fysiologi, medisin og litteratur.
Det er jo ekstra gledelig å feire en fødselsdag og ikke følge den mer morbide skikken som har begynt å bre om seg her til lands, nemlig å markere historiske personligheters dødsdag.
Univeristetsbibliotekt i Trondheim er tydeligvis enig i det, og i anledning det stor jubileet flesker de til med en flott nettutstilling om Haller.
Vel blåst.
Den fritenkende og akademisk vågale Haller har hatt stor betydning for utviklingen inne botanikk, fysiologi, medisin og litteratur.
Det er jo ekstra gledelig å feire en fødselsdag og ikke følge den mer morbide skikken som har begynt å bre om seg her til lands, nemlig å markere historiske personligheters dødsdag.
Univeristetsbibliotekt i Trondheim er tydeligvis enig i det, og i anledning det stor jubileet flesker de til med en flott nettutstilling om Haller.
Vel blåst.
fredag 19. september 2008
Nye medier og nye tekster
I en artikkel i Dagsavisen i går kommenterer forfatteren Tore Renberg kollega Torgrim Eggens ide om at forfattere bør utgi bøkene sine selv fra egen nettside.
Renberg hevder blant annet at det ikke finnes et reelt behov for digital skjønnlitteratur. Eirik Newth tar på sin side et oppgjør med dette synet og viser blandt annet til lydbøker som også Renberg distribuerer digitalt.
Jeg er enig at den skjønnlitterære papirboka er et godt produkt som kommer til å ha en levetid langt utover cd-platen. Likevel er det ikke tvil om at den skjønnlitterære boka kommer til å bevege seg over i det elektroniske mediet, sakte men sikkert.
Opp gjennom tekstens historie har den vandret fra leirtavler til papyrusruller, kalveskinn og papir. Den har gått fra å være håndskrevet til å bli trykt, den har vært produsert med grifler, penner, skrivemaskiner og datamaskiner. Det interessante er å se hvordan de ulike teknologiene skaper ulike tekster.
I overgangen mellom papirboka og den digitale boka er det derfor ikke så spennende å fokusere på hvilket medium som er det beste, men heller se på de ulike medienes egenskaper og hvordan det kan påvirke tekstens form.
Ennå har ingen norske forfattere grepet skikkelig fatt i de nye muligheten for kreativ utfoldelse som ligger i den digitale bokas interaktive og bokryggsprengende egenskaper. En mulig begynnelse på dette kan vi i disse dager lese i nettkrimen Hva skjedde med Guro Bruun Hansen, som omtales på pondus.no, en tradisjonell krim i et utradisjonelt medium. Her er leseren med på å løse gåten og kan stille spørsmål til detektiven. Samtidig har de ulike karakterene sine egne nettsider og det samme har romanens ukjente forfatter.
Med slike muligheter kan man igjen stille det gamle litteraturvitenskapelige spørsmålet; hva er en roman? Kritikere som vektlegger den fortellende litteraturens polyfoniske og karnevalistiske karakter får kanskje mer vann på mølla i tiden som kommer, kanskje også de teoretikere som setter teksten foran forfatteren.
Om papirboka plutselig opphørte å eksistere i dag, ville jeg savnet den dypt. Men jeg tror pairboka og den digitale boka vil leve i god sameksistens lenge. Vi går spennende tider i møte.
Renberg hevder blant annet at det ikke finnes et reelt behov for digital skjønnlitteratur. Eirik Newth tar på sin side et oppgjør med dette synet og viser blandt annet til lydbøker som også Renberg distribuerer digitalt.
Jeg er enig at den skjønnlitterære papirboka er et godt produkt som kommer til å ha en levetid langt utover cd-platen. Likevel er det ikke tvil om at den skjønnlitterære boka kommer til å bevege seg over i det elektroniske mediet, sakte men sikkert.
Opp gjennom tekstens historie har den vandret fra leirtavler til papyrusruller, kalveskinn og papir. Den har gått fra å være håndskrevet til å bli trykt, den har vært produsert med grifler, penner, skrivemaskiner og datamaskiner. Det interessante er å se hvordan de ulike teknologiene skaper ulike tekster.
I overgangen mellom papirboka og den digitale boka er det derfor ikke så spennende å fokusere på hvilket medium som er det beste, men heller se på de ulike medienes egenskaper og hvordan det kan påvirke tekstens form.
Ennå har ingen norske forfattere grepet skikkelig fatt i de nye muligheten for kreativ utfoldelse som ligger i den digitale bokas interaktive og bokryggsprengende egenskaper. En mulig begynnelse på dette kan vi i disse dager lese i nettkrimen Hva skjedde med Guro Bruun Hansen, som omtales på pondus.no, en tradisjonell krim i et utradisjonelt medium. Her er leseren med på å løse gåten og kan stille spørsmål til detektiven. Samtidig har de ulike karakterene sine egne nettsider og det samme har romanens ukjente forfatter.
Med slike muligheter kan man igjen stille det gamle litteraturvitenskapelige spørsmålet; hva er en roman? Kritikere som vektlegger den fortellende litteraturens polyfoniske og karnevalistiske karakter får kanskje mer vann på mølla i tiden som kommer, kanskje også de teoretikere som setter teksten foran forfatteren.
Om papirboka plutselig opphørte å eksistere i dag, ville jeg savnet den dypt. Men jeg tror pairboka og den digitale boka vil leve i god sameksistens lenge. Vi går spennende tider i møte.
torsdag 18. september 2008
Ingensteds som sted
Jeg så på Bokprogrammet på NRK i går. Det var en reprise fra tirsdag og til min store begeistring handlet det om fremtidsbøker.
Programmet var variert og interessant, og det fikk fram en del gode perspektiver. Jeg merket likevel at en gammel, trofast kjepphest som jeg knapt ha ridd på siden studiedagene, begynte å vrinske så smått ute på stallen.
Jeg er ikke så begeistret for å bruke ordet dystopi for å beskrive fiktive skildringer av skrekksamfunn. En grunn er at dette ikke sier noe om hvilken form skildringen kommer i. For å bruke noen eksempler fra denne litteraturens glansdager finnes det både anti-utopiske drama som Karel Câpeks R.U.R. (1921), anti-utopiske filmer som Fritz Langs Metropolis (1926) og for den saks skyld anti-utopisk opera som Bertolt Brechts Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (1928-29).
Som dere ser foretrekker jeg altså adjektivet anti-utopisk fremfor substantivet dystopi. Når jeg skriver anti-utopisk er det også for å få fram det jeg mener er det mest interessant i bøker som for eksempel 1984 og Brave New World. Nemlig at de står i et negativt forhold til en lang utopisk skriftstradisjon.
De to nevnte bøkene er også romaner, og sånn jeg ser det er det nettopp fordi de er fullt utviklede fortellinger at de får fram sitt anti-utopiske budskap. Det er fordi de innfører singularitet der utopiske tekster er iterative, enkeltstående scener, der utopiske tekster resymerer og en rettlinjet kronologi (med velplasserte akronier) der de utopiske tekstene forsøker å fremstille sine evige idealer.
Det som står på spill i mange anti-utopiske bøker, både de klassikerene jeg har nevnt og nyere bøker, er dette: La oss sette historien om Utopia på prøve, la oss fortelle om dette landet i en realistisk form. Hvordan fungerer egentlig ingensteds som sted?
For dere som er like manisk interessert i dette som meg finner dere en lang, fin artikkel på avlastingngsbloggen min Undertekst.
Programmet var variert og interessant, og det fikk fram en del gode perspektiver. Jeg merket likevel at en gammel, trofast kjepphest som jeg knapt ha ridd på siden studiedagene, begynte å vrinske så smått ute på stallen.
Jeg er ikke så begeistret for å bruke ordet dystopi for å beskrive fiktive skildringer av skrekksamfunn. En grunn er at dette ikke sier noe om hvilken form skildringen kommer i. For å bruke noen eksempler fra denne litteraturens glansdager finnes det både anti-utopiske drama som Karel Câpeks R.U.R. (1921), anti-utopiske filmer som Fritz Langs Metropolis (1926) og for den saks skyld anti-utopisk opera som Bertolt Brechts Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (1928-29).
Som dere ser foretrekker jeg altså adjektivet anti-utopisk fremfor substantivet dystopi. Når jeg skriver anti-utopisk er det også for å få fram det jeg mener er det mest interessant i bøker som for eksempel 1984 og Brave New World. Nemlig at de står i et negativt forhold til en lang utopisk skriftstradisjon.
De to nevnte bøkene er også romaner, og sånn jeg ser det er det nettopp fordi de er fullt utviklede fortellinger at de får fram sitt anti-utopiske budskap. Det er fordi de innfører singularitet der utopiske tekster er iterative, enkeltstående scener, der utopiske tekster resymerer og en rettlinjet kronologi (med velplasserte akronier) der de utopiske tekstene forsøker å fremstille sine evige idealer.
Det som står på spill i mange anti-utopiske bøker, både de klassikerene jeg har nevnt og nyere bøker, er dette: La oss sette historien om Utopia på prøve, la oss fortelle om dette landet i en realistisk form. Hvordan fungerer egentlig ingensteds som sted?
For dere som er like manisk interessert i dette som meg finner dere en lang, fin artikkel på avlastingngsbloggen min Undertekst.
tirsdag 16. september 2008
Før og etter vanlig tidsregning
Hoveddelen av dette innlegget postet jeg egentlig som en kommentar til et innlegg på Eirik Newths forfatterblogg, der han kommenterer en artikkel i VG den 13.09.
Men så tenkte jeg at det likegodt kunne erstatte et innlegg jeg selv skrev i går som en kommentar til en dagbladartikkel om samme tema. Dette innlegget var et litt tøysete harselas over språklig relativsime, og har jeg slettet det etter å ha vært min egen redaktør, da jeg ut fra kommentarene forsto at poenget (om det var noe) slettes ikke kom fram slik jeg hadde tenkt.
Mange av de tabeller og målestokker vi omgir oss med har et eller annet historisk navn knyttet til seg som Hertz, Becquerel, Richter osv. Det spesielle med den mest vanlige tidsregningen vår er at den oppstår i en kombinasjon av måleenheten år etter den gregorianske kalenderen og en upresis angivelse av når den historiske Jesus kan ha levd. Det siste brukes som et nullpunkt for skalaen. Noe som også reflekterer et linejært tidsperspektiv.
Det er i og for seg uproblematisk å bruke begrepet etter vanlig tidsregning. Funksjonen til begrepet Kristus er likevel å gi en betegnelse til nullpunktet. Og om vi skal erstatte begrepet tidsregning med Kristus, og for eksempel si Cæsar døde i år 44 før vanlig tidsregning blir det vel egentlig like upresist, for vi begynte ikke å regne tiden på den måten i år null, det skjedde først sener ut i kristen tid.
Når vi snakker om datoer etter nullpunktet har vår tidsregning blitt så vanlig at vi ikke lenger trenger å benevne nullpunktet på skalaen. Vi sier bare år 2008 eller år 1030. Om vi skal snakke om år før null er det nødvendig å knytte det til en historisk hendelse, om vi ikke bare skal si før år null. Da duger kanskje Basus Jernet like godt som noe annet, enten du tror på ham eller ei. Historiske tidsangivelser i fra antikken er jo ofte litt upresise uansett, og vi må jo stole på den enkelte språkbrukers evne til å resonere fritt over de ord og begreper han bruker fremfor å ferdigtygge språket slik at alle uregelmessigheter, latente konflikter og historiske nyanser går tapt.
Men så tenkte jeg at det likegodt kunne erstatte et innlegg jeg selv skrev i går som en kommentar til en dagbladartikkel om samme tema. Dette innlegget var et litt tøysete harselas over språklig relativsime, og har jeg slettet det etter å ha vært min egen redaktør, da jeg ut fra kommentarene forsto at poenget (om det var noe) slettes ikke kom fram slik jeg hadde tenkt.
Mange av de tabeller og målestokker vi omgir oss med har et eller annet historisk navn knyttet til seg som Hertz, Becquerel, Richter osv. Det spesielle med den mest vanlige tidsregningen vår er at den oppstår i en kombinasjon av måleenheten år etter den gregorianske kalenderen og en upresis angivelse av når den historiske Jesus kan ha levd. Det siste brukes som et nullpunkt for skalaen. Noe som også reflekterer et linejært tidsperspektiv.
Det er i og for seg uproblematisk å bruke begrepet etter vanlig tidsregning. Funksjonen til begrepet Kristus er likevel å gi en betegnelse til nullpunktet. Og om vi skal erstatte begrepet tidsregning med Kristus, og for eksempel si Cæsar døde i år 44 før vanlig tidsregning blir det vel egentlig like upresist, for vi begynte ikke å regne tiden på den måten i år null, det skjedde først sener ut i kristen tid.
Når vi snakker om datoer etter nullpunktet har vår tidsregning blitt så vanlig at vi ikke lenger trenger å benevne nullpunktet på skalaen. Vi sier bare år 2008 eller år 1030. Om vi skal snakke om år før null er det nødvendig å knytte det til en historisk hendelse, om vi ikke bare skal si før år null. Da duger kanskje Basus Jernet like godt som noe annet, enten du tror på ham eller ei. Historiske tidsangivelser i fra antikken er jo ofte litt upresise uansett, og vi må jo stole på den enkelte språkbrukers evne til å resonere fritt over de ord og begreper han bruker fremfor å ferdigtygge språket slik at alle uregelmessigheter, latente konflikter og historiske nyanser går tapt.
torsdag 11. september 2008
Tjuven hilses velkommen
Da jeg vokste opp på syttitallet hadde vi Trond Viggo på barne-TV. Han forklarte oss i billedlige former om sex. Hos min tante hadde vi også en svensk bok for barn med grafiske illustrasjoner av det ene og det andre. Det skulle være pedagogisk den gangen – åpent og ærlig. Men jeg hadde også kammerater med pornoblader på loftet der alt fra fingre til gulrøtter ble brukt for å peke på inngangen til den kvinnelige vulva.
Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, kanskje er det fokuset på verdens seksuelle rovdyr, de pedofile tyvene av menneskesjeler, de triste mørkemenn som lurer i buskene, som har fått alle fornuftige voksne til å kneppe igjen, men i dag kan det virke som om barns tilgang på saklig og ærlig seksualopplysning – om det er i fakta eller fiskjonsform – har blitt dårligere. Paradoksalt nok har tilbudet på seksualopplysning i form av gulrøtter og det som verre er økt tilsvarende.
Sannsynligheten for at unger får sin første seksualundervisning fra porno er derfor langt større i dag enn på syttitallet. Derfor ønsker jeg, som trebarnsfar, bøker som den Dagbladet omtaler i dag, Rune Belsviks, Tjuven, velkommen.
God skjønnlitteratur kjennetegnes ofte ved sin ærlighet. Belsvik har alltid fremstått som en dønn ærlig forfatter - morsom, sprelsk, men ærlig. Det er noe leserne hans har lært seg å sett pris på, ikke bare de voksne, men særlig barna. Det er ingen grunn til at han skal svikte leserne sine nå, selv om temaet denne gangen blandt mye annet er sex.
Løsningen på problemet med at barns seksualitet utnyttes er ikke å late som om barn ikke har seksuelle tanker og følelser overhode, og på den måten henfalle til en prippen seksualfortielse som hører tiden før syttitallet til.
Reaksjonene på boka til Belsvik har vært mange og sterke. Et mer nyansert, men likevel kritisk bilde tegnes på barne- og ungdomslitteratur. Her finner dere også lenker til flere andre reaksjoner.
Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, kanskje er det fokuset på verdens seksuelle rovdyr, de pedofile tyvene av menneskesjeler, de triste mørkemenn som lurer i buskene, som har fått alle fornuftige voksne til å kneppe igjen, men i dag kan det virke som om barns tilgang på saklig og ærlig seksualopplysning – om det er i fakta eller fiskjonsform – har blitt dårligere. Paradoksalt nok har tilbudet på seksualopplysning i form av gulrøtter og det som verre er økt tilsvarende.
Sannsynligheten for at unger får sin første seksualundervisning fra porno er derfor langt større i dag enn på syttitallet. Derfor ønsker jeg, som trebarnsfar, bøker som den Dagbladet omtaler i dag, Rune Belsviks, Tjuven, velkommen.
God skjønnlitteratur kjennetegnes ofte ved sin ærlighet. Belsvik har alltid fremstått som en dønn ærlig forfatter - morsom, sprelsk, men ærlig. Det er noe leserne hans har lært seg å sett pris på, ikke bare de voksne, men særlig barna. Det er ingen grunn til at han skal svikte leserne sine nå, selv om temaet denne gangen blandt mye annet er sex.
Løsningen på problemet med at barns seksualitet utnyttes er ikke å late som om barn ikke har seksuelle tanker og følelser overhode, og på den måten henfalle til en prippen seksualfortielse som hører tiden før syttitallet til.
Reaksjonene på boka til Belsvik har vært mange og sterke. Et mer nyansert, men likevel kritisk bilde tegnes på barne- og ungdomslitteratur. Her finner dere også lenker til flere andre reaksjoner.
torsdag 28. august 2008
Tapernes historie
I dagens Dagbladet anmelder Stian Bromark romanen De Velvillige av Jonathan Littell. Anmeldelsen er god, og jeg gleder meg til å lese boka. Jeg hang meg likevel opp i en ting.
Bromark skriver:
”Det er nyttig å lese harmdirrende moralleksjoner om serbiske masseovergrep på 1990-tallet skrevet av norske eller amerikanske papirintellektuelle, men ville det ikke blitt mer eksplosiv litteratur dersom krigsforbryter Radovan Karadzic (f. 1945) fikk utbasunere sitt usminkede forsvar for etnisk rensing? Er ikke historien mer utfordrende sett fra taperens ståsted?”
Jeg antar at Bromark har hørt om Mein Kampf, og den er vel kanskje mer rabiat og paranoid enn direkte eksplosiv. Så kan man kanskje si at den ikke er skrevet av Hitler etter at krigen var tapt, snarer i kjølevannet av et kort tilbakeslag, nemlig fengslingen som følge av det famøse ølkjellerkuppet i 1923.
Mein Kampf er altså ikke skrevet av en tilbakeskuende taper. Av samme grunn blir det søkt å betrakte Karl Marx skrifter som tapernes historie etter den kalde krigen.
Men det finnes likevel eksempler på tekster som er skrevet av historiens tapere. Felles for dem alle er at de ikke regnes som særlig god litteratur.
I naziarkitekt Albert Speers to selvbiografiske bøker, skrevet etter at han ble løslatt fra fengsel i 1966, Erinnerungen og Spandauer Tagebücher fins det mye nyttig stoff for historikere, men noen nobelkandidater i litteratur er ingen av bøkene.
Den mest kjente taperboka er muligens Napoleons memoarer, som han dikterte i eksil på St. Helena. Disse er en fin blanding av verdensfjernt drømmeri, stormannsgalskap og til tider god propaganda.
Men særlig eksplosivt er det ikke.
Årsaken til dette er kanskje at det trengs en forfatter med den rette distansen til stoffet i tid og rom, for å skrive en ærlig fremstilling av tapernes historie. Med det som utgangspunkt er jeg helt med på Bromarks poeng. En troverdig fortelling fra tapernes synspunkt kan være sprengstoff - og boka kommer jeg til å lese.
Bromark skriver:
”Det er nyttig å lese harmdirrende moralleksjoner om serbiske masseovergrep på 1990-tallet skrevet av norske eller amerikanske papirintellektuelle, men ville det ikke blitt mer eksplosiv litteratur dersom krigsforbryter Radovan Karadzic (f. 1945) fikk utbasunere sitt usminkede forsvar for etnisk rensing? Er ikke historien mer utfordrende sett fra taperens ståsted?”
Jeg antar at Bromark har hørt om Mein Kampf, og den er vel kanskje mer rabiat og paranoid enn direkte eksplosiv. Så kan man kanskje si at den ikke er skrevet av Hitler etter at krigen var tapt, snarer i kjølevannet av et kort tilbakeslag, nemlig fengslingen som følge av det famøse ølkjellerkuppet i 1923.
Mein Kampf er altså ikke skrevet av en tilbakeskuende taper. Av samme grunn blir det søkt å betrakte Karl Marx skrifter som tapernes historie etter den kalde krigen.
Men det finnes likevel eksempler på tekster som er skrevet av historiens tapere. Felles for dem alle er at de ikke regnes som særlig god litteratur.
I naziarkitekt Albert Speers to selvbiografiske bøker, skrevet etter at han ble løslatt fra fengsel i 1966, Erinnerungen og Spandauer Tagebücher fins det mye nyttig stoff for historikere, men noen nobelkandidater i litteratur er ingen av bøkene.
Den mest kjente taperboka er muligens Napoleons memoarer, som han dikterte i eksil på St. Helena. Disse er en fin blanding av verdensfjernt drømmeri, stormannsgalskap og til tider god propaganda.
Men særlig eksplosivt er det ikke.
Årsaken til dette er kanskje at det trengs en forfatter med den rette distansen til stoffet i tid og rom, for å skrive en ærlig fremstilling av tapernes historie. Med det som utgangspunkt er jeg helt med på Bromarks poeng. En troverdig fortelling fra tapernes synspunkt kan være sprengstoff - og boka kommer jeg til å lese.
onsdag 27. august 2008
Skillingsvisas hevn
I William Gibson og Bruce Sterlings underfundige bokThe Difference Engine blir datamaskinen oppfunnet i 1855. Ut fra dette springer et viktoriansk dystopia hvor parafinlamper og moderne informasjonsteknologi møtes. Man kan si mye spennende om denne boka, blant annet at den bygger delvis på en virkelig oppfinnelse, som først ble klekket ut av J.H. Muler og sener forsøkt bygd av Charles Baddage, men jeg skal fokusere mest på grunnen til at dette noe spesielle plotet fungerer.
Bokas dickensversjon av it-boomen virker faktisk overrakende troverdig. Årsaken tror jeg er valget av tid og sted for hendelsen. London på 1800-tallet var nemlig også i virkeligheten åstedet for en ganske betydelig informasjonsrevolusjon med ganske mange likhetstrekk med den vi gjennomlever i dag. Faktisk var mange av våre problemstillinger like aktuelle temaer den gangen som nå. Og innlegg som blant annet Dagfinn Nordbøs i Aftenposten 22. August 2008, kunne kanskje likegodt vært skrevet for 150 år siden.
Fenomenet jeg tenker på er selvfølgelig de nye trykkpressene, som på den tiden ble satt i masseproduksjon, og som gjorde det mulig for mennesker utenfor overklassen å få laget trykksaker for en billig penge. Dette førte til en eksplosjonsartet vekst i alskens pamfletter og løpesedler, mange av disse utgitt av synsere, forståsegpåere og glade amatører. Det var reklame, kvaksalveri, personangrep, og tvilsomme politiske ytringer om hverandre, altså ikke helt ulikt dagens bloggsfære.
I 1850 var for så vidt ikke amatørmessige og outrerte pamfletter noe nytt. Alt i 1729 gjore Johnatan Swifts en herlig burleske parodi på dette i A Modest Proposal. Her tar han til ordet for å løse den irske hungerkrisen ved at folk spiser sine egne babyer. Noe som vil løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Det nye på slutten av 1800-tallet er likevel den voldsomme mengden av informasjon.
I dag vet vi alle hva som vokste fram av informasjonsmangfoldet som rådet på gatene i London og New York. Det var i denne tiden de store avishusene virkelig ble store og redaksjonene tunge. Etter hvert overtok redaksjonelle aviser fullstendig for pamflettene, og vi fikk den mediakulturen som vi har vært vant til fram til web 2.0-revolusjonen satte i gang.
I Norge har utviklingen fulgt noenlunde det samme mønstret som jeg har beskrevet over. Vi kjenner alle skillingsbladene eller skillingsvisene. Dette var pamfletter på linje med de som florerte i utlandet og navnet spiller selvfølgelig på prisen det en gang kostet å kjøpe en slik trykksak.
Skillingsbladene har eksistert helt siden 1600-tallet og var vårt første store massemedium. De ble til, og sirkulerte i en sfære delvis uten redaksjonell kontroll. I dag betrakter vi dem som spennende historisk kildemateriale og bevis for folkekulturell blomstring, men det var nok av eksperter og akademikere den gangen som ristet på hodet over skillingbladene, på samme måte som mange gremmer seg over forflatingen av kulturen som følge av blogging, wikipedia, MySpace og YouTube. På begynnelsen av nittenhundretallet vant de redaksjonelle kreftene over folkevrimlet. I dag slår bloggerne tilbake enten vi liker det eller ikke.
De som ikke liker det kan jo trøste seg med at pendelen før eller siden svinger tilbake. Hva som vokser ut av det tilsynelatende kaoset i vår web 2.0-verden, er det ennå ikke godt å si. Men det er viktig å huske på at de redaksjonelle avisene og ukebladene vant fram over amatørenes skillingsviser blant annet fordi den vanlige leseren, valgte dem.
Bokas dickensversjon av it-boomen virker faktisk overrakende troverdig. Årsaken tror jeg er valget av tid og sted for hendelsen. London på 1800-tallet var nemlig også i virkeligheten åstedet for en ganske betydelig informasjonsrevolusjon med ganske mange likhetstrekk med den vi gjennomlever i dag. Faktisk var mange av våre problemstillinger like aktuelle temaer den gangen som nå. Og innlegg som blant annet Dagfinn Nordbøs i Aftenposten 22. August 2008, kunne kanskje likegodt vært skrevet for 150 år siden.
Fenomenet jeg tenker på er selvfølgelig de nye trykkpressene, som på den tiden ble satt i masseproduksjon, og som gjorde det mulig for mennesker utenfor overklassen å få laget trykksaker for en billig penge. Dette førte til en eksplosjonsartet vekst i alskens pamfletter og løpesedler, mange av disse utgitt av synsere, forståsegpåere og glade amatører. Det var reklame, kvaksalveri, personangrep, og tvilsomme politiske ytringer om hverandre, altså ikke helt ulikt dagens bloggsfære.
I 1850 var for så vidt ikke amatørmessige og outrerte pamfletter noe nytt. Alt i 1729 gjore Johnatan Swifts en herlig burleske parodi på dette i A Modest Proposal. Her tar han til ordet for å løse den irske hungerkrisen ved at folk spiser sine egne babyer. Noe som vil løse problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Det nye på slutten av 1800-tallet er likevel den voldsomme mengden av informasjon.
I dag vet vi alle hva som vokste fram av informasjonsmangfoldet som rådet på gatene i London og New York. Det var i denne tiden de store avishusene virkelig ble store og redaksjonene tunge. Etter hvert overtok redaksjonelle aviser fullstendig for pamflettene, og vi fikk den mediakulturen som vi har vært vant til fram til web 2.0-revolusjonen satte i gang.
I Norge har utviklingen fulgt noenlunde det samme mønstret som jeg har beskrevet over. Vi kjenner alle skillingsbladene eller skillingsvisene. Dette var pamfletter på linje med de som florerte i utlandet og navnet spiller selvfølgelig på prisen det en gang kostet å kjøpe en slik trykksak.
Skillingsbladene har eksistert helt siden 1600-tallet og var vårt første store massemedium. De ble til, og sirkulerte i en sfære delvis uten redaksjonell kontroll. I dag betrakter vi dem som spennende historisk kildemateriale og bevis for folkekulturell blomstring, men det var nok av eksperter og akademikere den gangen som ristet på hodet over skillingbladene, på samme måte som mange gremmer seg over forflatingen av kulturen som følge av blogging, wikipedia, MySpace og YouTube. På begynnelsen av nittenhundretallet vant de redaksjonelle kreftene over folkevrimlet. I dag slår bloggerne tilbake enten vi liker det eller ikke.
De som ikke liker det kan jo trøste seg med at pendelen før eller siden svinger tilbake. Hva som vokser ut av det tilsynelatende kaoset i vår web 2.0-verden, er det ennå ikke godt å si. Men det er viktig å huske på at de redaksjonelle avisene og ukebladene vant fram over amatørenes skillingsviser blant annet fordi den vanlige leseren, valgte dem.
torsdag 21. august 2008
Ingen kulturkrig i Slaraffenland
”Nordmenn liker ikke finkultur” slår Trygve Riiser Gundersen fast i dagens Dagbladet og viser til en større sosiologisk undersøkelse.
Det pågår til stadighet en krig mellom den fine og den folkelige kulturen. Dette er ikke noe nytt, og i og for seg ikke et norsk fenomen heller. I Norge har denne krigen hatt forholdsvis klare fronter, i alle fall siden Kjartan Fløgstad, som ironisk nok brukes som et eksempel på finkultur i den nevnte artikkelen i Dagbladet, skrev sine skarpe essays i Loven Vest for Pecos. Men i løpet av det siste året kan det virke som om forholdet mellom den høyt utdannede kultureliten og den vanlige nordmann har surnet ytterligere.
Vi husker ennå godt da Kjell Ivar Skjerdingstad slaktet og laget grillskiver av Anne B. Ragdes kjente og folkekjære romantriologi for ganske nøyaktig et år siden. Anmeldelsen står ennå som et svært beskrivende bilde på de stadige front mot front kolisjonene mellom den folkelige og den forfinede smak.
I papir-VG på tirsdag denne uka finner vi et ferskt eksempel på at krigen langt fra er over. Der kan vi lese VG-kommentator Frithjof Jacobsens kommentar til boka Norge en Diagnose, redigert av Knut Olav Åmås. Jeg har ikke lest denne boka ennå, så jeg skal ikke si noe om gyldigheten av kommentaren, men merker meg at Jacobsen har lest hele boka ut fra tanken om at det pågår en kulturkamp mellom en elite med en i overkant opphøyet selvaktelse og et tanketomt folk. Jacobsen er naturligvis på de sistnevntes side.
Det kan virke litt pussig at polemikken mellom den utdannede eliten og folket kan bli så heftig i en tid der eliten blir stadig mindre eksklusiv og folket stadig mer lik eliten. Antallet søkere til universitetet øker for hvert år, og antallet studenter som fortsetter til mastergrader og doktorgrader holder samme kurs oppover. Doktorgraden er raskt i ferd med å bli vår tids grunnfag og sjansen for at du treffer på flere høyt utdannet akademikere på et tilfeldig valgt foreldremøter i norske barnehager er stor. Et viktig poeng i den nevnte Dagbladetartikkelen var jo også at det i den høyt utdannede, øvere middelklasse ikke fantes noen særskilt preferanse for finkultur. Dette kan jo vekke en mistanke om at kulturkrigen egenlig er medieskapt og at den norske smaken er åpen og vidtrekkende.
Etter min mening er det åpenbart at folket ikke er en gjeng med tanketomme aper, som bare går å lengter til kjøttdiskene i Stömstad, eller at akademikere er beåndet med så opphøyde tanker etter et liv i den mest utsøkte dannelse, at de ikke kan formidle sitt tankegull uten at det forringes i en slags omvendt alkymi.
Problemet med kulturkrigen er som med alle kriger mangelen på toleranse og innsikt på begge sider. Jeg holder meg heller til det fremtredene synet i Kjartans Fløgstas alt omtalte essaysamling – det gir ingen mening å dele kulturinntrykk opp i ulike sjikt, like lite som det gjør å dele mennesker opp i kategorier. Det betyr selvsagt ikke at det ikke er forskjell på godt og dårlig. Det betyr bare at det gode ikke nødvendigvis er finkultur og at det dårlige ikke nødvendigvis er lavkultur.
Her på Slaraffenland er vi iallfall like; åndssnobber som svenskehandlere, tjukke som smale.
Jeg ser fram til å lese masse litteratur utover høsten, og når jeg ser etter litteratur, da leter jeg både høyt og lavt.
Det pågår til stadighet en krig mellom den fine og den folkelige kulturen. Dette er ikke noe nytt, og i og for seg ikke et norsk fenomen heller. I Norge har denne krigen hatt forholdsvis klare fronter, i alle fall siden Kjartan Fløgstad, som ironisk nok brukes som et eksempel på finkultur i den nevnte artikkelen i Dagbladet, skrev sine skarpe essays i Loven Vest for Pecos. Men i løpet av det siste året kan det virke som om forholdet mellom den høyt utdannede kultureliten og den vanlige nordmann har surnet ytterligere.
Vi husker ennå godt da Kjell Ivar Skjerdingstad slaktet og laget grillskiver av Anne B. Ragdes kjente og folkekjære romantriologi for ganske nøyaktig et år siden. Anmeldelsen står ennå som et svært beskrivende bilde på de stadige front mot front kolisjonene mellom den folkelige og den forfinede smak.
I papir-VG på tirsdag denne uka finner vi et ferskt eksempel på at krigen langt fra er over. Der kan vi lese VG-kommentator Frithjof Jacobsens kommentar til boka Norge en Diagnose, redigert av Knut Olav Åmås. Jeg har ikke lest denne boka ennå, så jeg skal ikke si noe om gyldigheten av kommentaren, men merker meg at Jacobsen har lest hele boka ut fra tanken om at det pågår en kulturkamp mellom en elite med en i overkant opphøyet selvaktelse og et tanketomt folk. Jacobsen er naturligvis på de sistnevntes side.
Det kan virke litt pussig at polemikken mellom den utdannede eliten og folket kan bli så heftig i en tid der eliten blir stadig mindre eksklusiv og folket stadig mer lik eliten. Antallet søkere til universitetet øker for hvert år, og antallet studenter som fortsetter til mastergrader og doktorgrader holder samme kurs oppover. Doktorgraden er raskt i ferd med å bli vår tids grunnfag og sjansen for at du treffer på flere høyt utdannet akademikere på et tilfeldig valgt foreldremøter i norske barnehager er stor. Et viktig poeng i den nevnte Dagbladetartikkelen var jo også at det i den høyt utdannede, øvere middelklasse ikke fantes noen særskilt preferanse for finkultur. Dette kan jo vekke en mistanke om at kulturkrigen egenlig er medieskapt og at den norske smaken er åpen og vidtrekkende.
Etter min mening er det åpenbart at folket ikke er en gjeng med tanketomme aper, som bare går å lengter til kjøttdiskene i Stömstad, eller at akademikere er beåndet med så opphøyde tanker etter et liv i den mest utsøkte dannelse, at de ikke kan formidle sitt tankegull uten at det forringes i en slags omvendt alkymi.
Problemet med kulturkrigen er som med alle kriger mangelen på toleranse og innsikt på begge sider. Jeg holder meg heller til det fremtredene synet i Kjartans Fløgstas alt omtalte essaysamling – det gir ingen mening å dele kulturinntrykk opp i ulike sjikt, like lite som det gjør å dele mennesker opp i kategorier. Det betyr selvsagt ikke at det ikke er forskjell på godt og dårlig. Det betyr bare at det gode ikke nødvendigvis er finkultur og at det dårlige ikke nødvendigvis er lavkultur.
Her på Slaraffenland er vi iallfall like; åndssnobber som svenskehandlere, tjukke som smale.
Jeg ser fram til å lese masse litteratur utover høsten, og når jeg ser etter litteratur, da leter jeg både høyt og lavt.
torsdag 24. juli 2008
Mørk ridder
Dagbladets anmelder jubler over en virkelig mørk Batmanfilm. Jeg gleder meg til å se den, for Batman kler så avgjort best sort.
Den dunkle begynnelsen
The Batman, som han ble kalt til å begynne med, dukket opp for aller første gang i nummer 27 av det legendariske tegneseriebladet Detectiv Comics, i mai 1939. Tegneren Bob Kane og manusforfatteren Bill Finger hadde kanskje en bra følelse i magen, og kanskje forsto de at de hadde begynt en ny god superheltserie som en dag kunne måle krefter med den alt superpopulære serien om en viss kappekledd mann fra Krypton. Men de var neppe så stormannsgale at de kunne se for seg hvilken voldsom skikkelse den mørkkledde superhelten uten egne superkrefter skulle komme til å bli.
Fra kultfenomen til kulturfenomen
I dag har Batman vokst langt utover rutene til DC Comics og superhelten er så langt fra en sær interesse for tegneseriegeeks som man kan komme. Han er i ferd med å seile opp blant verdens mest kjente fiksjonsfigurer. Batmandingser går unna like raskt som filmbillettene. Men at han ikke bare hører til den overfladiske delen av populærkulturen kan man tydelig lese i anmeldelsene av han siste film, The Dark Knight, av Robert Nolan, som i morgen kommer til en kino i nærheten av oss nordmenn. Dagbladet går sågar til det skritt å forskutere det mørke eposet The Dark Knight med en Oskar. Og om filmen får en Oskar hva blir det neste for kultfenomenet som er i ferd med å bli et kulturfenomen, en palme i Canes?
Kler best sort
Serien om Batman har opp gjennom historien gått gjennom like mange forvandlinger som en hel generasjon fluelarver til sammen. Den har også figurert i en hel rekke medium, som aviser, radio og tv. Men det interessante er at den i Bob Kanes strek alt fra begynnelsen var en ganske mørk og dyster kontrast til mer glorifiserte superheltserier. Og etter en del runder med både glam og humor (noen ganger ufrivillig) gjenoppsto i 1986 Batman definitivt i sin mest kledelige skikkelse, som mørkets ridder i Frank Miller's begrensede utgave: Batman: The Dark Knight Returns, Dette glimrende seriealbumet forteller om den femti år gamle Batman i det han vender tilbake fra sin pensjonstilværelse. Serien ble en umiddelbar suksess. Hovedgrunnen til at Batman gjør seg så godt når ikke bare kappen men også sinnet hans er sort, er ganske enkelt fordi Batmans alterego, Bruce Wayne, da virker mye mer troverdig. Han har når det kommer til stykket noen mindre gode barndomsopplevelser å fordøye. Som foreldreløs etter å ha sett sine foreldre bli skutt på åpen gate, bærer han på en kontrastfylt blanding av mørke tanker om hevn og et ønske om å tjene det gode. Det er derfor en utprøvd og helt riktig vridning mot det mørke Robert Nolan gjorde når han spilte inn den mesterlig dystre Batman Beginns og nå følger opp med The Dark Knight, en titel som direkte henviser til Frank Millers klassiske tegneserie.
Den dunkle begynnelsen
The Batman, som han ble kalt til å begynne med, dukket opp for aller første gang i nummer 27 av det legendariske tegneseriebladet Detectiv Comics, i mai 1939. Tegneren Bob Kane og manusforfatteren Bill Finger hadde kanskje en bra følelse i magen, og kanskje forsto de at de hadde begynt en ny god superheltserie som en dag kunne måle krefter med den alt superpopulære serien om en viss kappekledd mann fra Krypton. Men de var neppe så stormannsgale at de kunne se for seg hvilken voldsom skikkelse den mørkkledde superhelten uten egne superkrefter skulle komme til å bli.
Fra kultfenomen til kulturfenomen
I dag har Batman vokst langt utover rutene til DC Comics og superhelten er så langt fra en sær interesse for tegneseriegeeks som man kan komme. Han er i ferd med å seile opp blant verdens mest kjente fiksjonsfigurer. Batmandingser går unna like raskt som filmbillettene. Men at han ikke bare hører til den overfladiske delen av populærkulturen kan man tydelig lese i anmeldelsene av han siste film, The Dark Knight, av Robert Nolan, som i morgen kommer til en kino i nærheten av oss nordmenn. Dagbladet går sågar til det skritt å forskutere det mørke eposet The Dark Knight med en Oskar. Og om filmen får en Oskar hva blir det neste for kultfenomenet som er i ferd med å bli et kulturfenomen, en palme i Canes?
Kler best sort
Serien om Batman har opp gjennom historien gått gjennom like mange forvandlinger som en hel generasjon fluelarver til sammen. Den har også figurert i en hel rekke medium, som aviser, radio og tv. Men det interessante er at den i Bob Kanes strek alt fra begynnelsen var en ganske mørk og dyster kontrast til mer glorifiserte superheltserier. Og etter en del runder med både glam og humor (noen ganger ufrivillig) gjenoppsto i 1986 Batman definitivt i sin mest kledelige skikkelse, som mørkets ridder i Frank Miller's begrensede utgave: Batman: The Dark Knight Returns, Dette glimrende seriealbumet forteller om den femti år gamle Batman i det han vender tilbake fra sin pensjonstilværelse. Serien ble en umiddelbar suksess. Hovedgrunnen til at Batman gjør seg så godt når ikke bare kappen men også sinnet hans er sort, er ganske enkelt fordi Batmans alterego, Bruce Wayne, da virker mye mer troverdig. Han har når det kommer til stykket noen mindre gode barndomsopplevelser å fordøye. Som foreldreløs etter å ha sett sine foreldre bli skutt på åpen gate, bærer han på en kontrastfylt blanding av mørke tanker om hevn og et ønske om å tjene det gode. Det er derfor en utprøvd og helt riktig vridning mot det mørke Robert Nolan gjorde når han spilte inn den mesterlig dystre Batman Beginns og nå følger opp med The Dark Knight, en titel som direkte henviser til Frank Millers klassiske tegneserie.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
